Jeg har ikke sett henne siden før det skjedde
Hun gikk på andre siden av gaten i dag, oppdaget meg, snudde seg halvt og vinket
Det første jeg la merke til, var de store øyenhulene
Som om hennes elskede barn hadde tatt bolig i blikket, gjort øyenhulene store og svarte, gjort blikket hennes til et dødningeblikk
Kinnene var magre og uttørrete
Jeg smilte et falmet smil, vinket tilbake
Innvendig gråt jeg
Hvor mye skal til, hvor mage lidelser er nok spør jeg, når noen har mistet begge sine barn og
står tilbake uten flere tårer å gråte
Når sorgen så stor, så uavgrenset, at maktesløsa blir en sorg i seg selv
Er det nok da? Er det nok?
Jeg spør, selv om jeg vet svaret. Det finnes ingen grense. Ingen grenser.
bloggdikt 