Ingen grenser

Jeg har ikke sett henne siden før det skjedde

Hun gikk på andre siden av gaten i dag, oppdaget meg, snudde seg halvt og vinket

Det første jeg la merke til, var de store øyenhulene

Som om hennes elskede barn hadde tatt bolig i blikket,  gjort øyenhulene store og svarte, gjort blikket hennes til et dødningeblikk

Kinnene var magre og uttørrete

Jeg smilte et falmet smil, vinket tilbake

Innvendig gråt jeg

Hvor mye skal til, hvor mage lidelser er nok spør jeg, når noen har mistet begge sine barn og

står tilbake uten flere tårer å gråte

Når sorgen så stor, så uavgrenset, at  maktesløsa blir en sorg i seg selv

Er det nok da? Er det nok?

Jeg spør, selv om jeg vet svaret. Det finnes ingen grense. Ingen grenser.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: