Den tredje natten drømte hun at hun grov den ned. Hetten på regnjakken seg ned til under øynene, og kroppen ble iskald av våte bekker som sildret over nakke, øyne, støvler. Men hun fortsatte å grave. Tilslutt er det bare en hjelpeløs krafsing mot de gjørmete sidene i den grunne graven, og han piper tynt mens hun slenger jord og søle over den lurvete våte pelsen.
Dette har jeg gjort før, et lynraskt signal farer tvers gjennom frontallappene, samtidig som hun er bevisst at hun sover. De to hjernehalvdelene føles elektrisk. Jeg har aldri gjort noe sånt! Mannen fra skogen sier, Slapp a, du sover. Dessuten er det bare at du ikke husker det. Hun vrir seg i søvne, jeg husker alt, tenker hun, svetten ligger som en film over korsryggen. Gjør du, spør stemmen i et ekkelt tonefall. Er ikke du bare en sjøldigger?
Og hun våkner til en morgen som i dag starter halv tre.
bloggdikt 