Jeg sitter behagelig og likevel er jeg i bevegelse
Vi duver sakte og beroligende, rytmisk som på inn og utpust fra lunger som aldri hviler, ikke skal hvile, reiser vi sammen, skumper vi fremover
jeg er på vei, jeg har alltid vært det
og jeg skal ikke av
fra vinduene ser jeg trær haste forbi åkrene
og på motorveien biler som kjører uten at du ser dem
Vi stanser, men jeg skal ikke av, ikke enda
stemmen sier mind the gap og jeg ser forskrekket ned, kanskje en avgrunn jeg enda ikke har fått øye på ligger rett foran føttene mine, det er best å sitte stille i vognen
mind the gap, sier hun, på perfekt engelsk og jeg skjønner at det ikke gjelder bare meg, men alle her som sover eller duver med innadvendt blikk og et ønske om å komme fram
seinere stanset vi med et lite rykk og når vi starter igjen, så sier en annen stemme dørene lukkes og jeg skjønner at jeg snart er fremme likevel, og jeg tenker, var det det jeg egentlig ville, komme fram?
jeg har et uoppgjort ærend, minst ett, men nå er det for sent, for stemmen sa jo at dørene lukkes, det er for seint å gå av på et annet stopp, for når vi stanser vet jeg at er jeg fremme men nå husker jeg ikke lenger hvor jeg skulle
bloggdikt 