En tid for å leve
Noen tanker rundt en lesning av Jan Kjærstads bok
H. Aschehoug 2021.
Dette er den første boken jeg noensinne har lest av ham, uvisst hvorfor. Den traff meg midt i planeten og jeg bestemte meg underveis for å lese mer av ham.
Undringen kom da jeg fant en anmeldelse i VG som best karakteriseres som slakt. Dette tok meg rett inn i Kjærstads perspektiver: har anmelderen virkelig lest denne boken, som karakteriseres som slapp og usammenhengende, fungere som underholdning? Eller han han, i motsetning til meg, hatt høye forventninger med bakgrunn i tidligere bøker? Argumentasjonen er minst like slapp som boken han forkaster, så jeg våger meg på en motanmeldelse.
Her følger vi tolv forskjellige mennesker til en forestilling av Ibsen, Hedda Gabler, der alle tar med seg sine ulike perspektiv og historier inn i sin medvirkning. Lest slik, kan en si at boken fungerer som et metadrama om et drama.
Samtidig har boken noe av thrilleren i seg, hvem kommer til å dø, hvordan, hvorfor? De siste sidene ble lest som i en ekte cliffhanger og med like stor innebygget spenning.
En tid for å lese
Vi lever i en tid da bøker slåss med et utall ulike media om oppmerksomheten, og er, kanskje i visse miljø, er på vikende front.
Persongalleriet varierer helt fra den unge læreren med Metoo – problematikk, til forfatteren som en dag våkner opp og ser at han er blitt kjendis. I alle fall for en stund.
Med sine karakterer virvler Kjærstad opp et røykteppe som inneholder det meste fra vår mer og mer digitale hverdag, samt problematikk rundt det å ha et budskap, eller et liv. Et budskap uten mening ut over handlingsplanet, hva slags budskap er det?
Forfatter Felix sliter med å finne innhold i sitt siste manus, det er et tomrom i boken hans, som han tenker skyldes at han mangler en karakter, men antakelig går bristen mye dypere enn dette: «Han tenkte på at de, ingen norske forfattere, egentlig hadde noe å skrive om, nå som 22.juli begynte å bli oppbrukt, alle lengtet i hemmelighet etter en krise, en truende katastrofe, noe som røsket opp i folks tilværelse» (Kjærstad, s 61)
Hvorfor føles dette så slitsomt, og så sant?
Denne mangelen på mål og retning underbygges av mediedamen Stine, som har lyktes så utrolig godt. Influencer med mye stæsj og lite innhold. Hun rigger til scener, selger seg selv og alt og alle rundt seg for gode seertall. Meningen er å fremdeles holde på seertallene, å bli sett, og ganske sikkert, holde på sponsorer.
Det er psykologen som mister sin datter til selvmord. Fint og varsomt bygget opp, og viser en annen type meningsløshet. Hva var det han ikke så hos en av sine aller nærmeste? Et paradoks for en som lever av å hjelpe andre.
Det er, ikke minst, skuespillerne. De to i hovedrollene, begge i karrierer på hell. Henrik Adlers angsfylte fremtidsperspektiver, at tiden snart er der, da han ikke lenger blir gjenkjent på gaten, ikke lenger blir spurt om gode roller, ikke lenger vil bli sett. For ham et så stort traume at han setter i verk en plan med døden til følge, for dem begge. For Hedda er nåtid og fremtid en kilde til en overveldende livstrøtthet, «Alt er fåfengt og sørgelig forgjengelig». (Kjærestad s. 247)
Og nå nærmer vi oss en av de mange røde trådene i boken, trådene som i gjennom lesningen førte til først litt undring, siden fungerte som en søvngjengeraktig opplevelse av hvordan virkeligheten gjentar seg, snor seg, og presenterer seg i stadig nye former. Viktor Skjlovskis underliggjøring, grepet som løfter en fortelling fra det bokstavelige planet og opp på et mer drømmeaktig nivå.
Et sitat fra Shakespeare, tatt fra The Tempest, «and our little life is rounded with a sleep» (Kjærstad s.259). Oversatt, forslagsvis, til den lange søvnen. Den vi alle skal falle inn i en gang, det eneste som er helt, helt sikkert etter at vårt lille liv er over. Brukt og lagt i hodet eller munnen til så mange av karakterene, fungerer den som en rød tråd, et hemmelig budskap, gjennom hele vår lesning.
Hele sitatet lyder slik: «We are such stuff/As dreams are made on; and our little life/Is rounded with a sleep.»
Den mer berømte begynnelsen, «vi er det stoffet drømmer er laget fra», blir derfor understreket når sitatet blir brukt i boken, av nesten samtlige karakterer, også brukt oversatt til norsk, livet vårt skal til slutt avrundes med den lange søvnen.
Med dette problematiserer forfatteren vår tids mennesker streving med å finne mening i livet, eller som Kierkegaard kanskje ville formulert det, å selv å legge mening i livet. Å bli glemt, oversett, er – for noen av karakterene, en såpass uutholdelig tanke at de er villige til å ty til ekstreme hendelser for å bli husket. Kjærstad har dermed tatt pulsen på tilværelsen i 2020-årene. Mennesker som ikke er rotfestet i noe, og er villig til å selge sjelen sin for oppmerksomhet fra verden, på det eller andre plan. Mennesket lengter hele tiden etter tilfredsstillelse, sin katarsis, som likevel aldri vil komme, siden alt rundt er uten dybde, selvsentrert og overflatisk. Dermed speiler nåtiden mennesket, fanget i en narsissistisk spiral, som de av mangel på andre perspektiv er nødt å gjenta, igjen og igjen. Kanskje er dette også funksjonen til en av karakterene i boken, som har viet sitt liv og sin diktning til spiraler, noe som blir latterliggjort av samtiden.
Det er andre tråder. Det er mange av karakterene som tenker tilbake på Erbalunga, Korsika, uten at det er etablert noe bånd mellom dem, eller av hendelsene der. Det er det stoffet drømmer er laget av, og som gir romanen det uvirkelige, underliggjøringen, vi kaller litteratur.
Musikkreferansene, som under lesning setter i gang lydløse spor i bakhodet, skaper stemning.
Kanskje ligger redningen for mennesket i opplevelsen av stillhet, ro. Av å være tilstede i eget liv, her og nå. Her er jeg enig med nevnte anmelder, her kunne det lagt mye mer.
Paradoksalt nok kommer dette perspektivet fra en karakter som ikke lenger orket å leve. Men som da hun levde lagde en liste over ting som var fine. Her er to av dem:
Å se på bevegelsene i hengebjørka utenfor vinduet når det blåser.
Å være ute i den typen sommerregn som faller så fint at du ikke hører dråpene.
KirstenB
bloggdikt 