Siste bokomtale fra meg:

Jann Rygh Sivertsen: Hver dag mer av mindre (bokomtale)

Samlingen er satt sammen av tre deler som innbyrdes er frittstående, både når det gjelder tema og motiv. Motiv som går igjen, er naturen, gjerne dens ulike fenomen som kan gi et stakkars menneske mye å gruble over. Men også mye fin poesi.

Av Kirsten B, litteraturviter

 

 

  1. del. Ordlendingen

I denne første delen finner jeg mye artig lek med ord, motivene i diktene er såpass forskjellige at det gir rom for mer enn ett bindende tema. Men det går greit. Trenger vi egentlig å gjennomtolke alt mulig? Mange tekster fra nålevende poeter kan oppleves slik som dette. Liker du det, er alt i orden.

Sivertsen skriver flott om fremtidshåp, og har tydelig også et nokså ambisiøst prosjekt, her vist i diktet Øyeblikket: «Jeg vil at hvert ord skal skinne/som små lysglimt/reflektert i andres øyne.»

2. del. Du og jeg

I poesi skriver vi ofte om det lyriske jeg, som ikke må forveksles med skriveren. Likeledes kan en oppfatte det lyriske ‘du’ som en like usikker størrelse. I dagligspråket bruker vi også ofte ‘du’ uten at vi dermed mener andreperson, slik vi bruker det i dagligtalen, som for eksempel i «du vet du har tatt feil, når …»

I denne sekvensen kan en godt tolke diktene slik:

Øynene dine

Ser alltid ned

Var usynlig så lenge

At du tror ingen ser deg nå

Ser heller ikke din egen skygge

Munnen din biter over ord

Jeg vil bare holde rundt deg

I hverandre

Bildet i mitt hode blir en person som holder armene rundt seg selv, kanskje av mangel på nettopp –du, eller et nærvær, eller ganske enkelt et ‘oss’. Derfor har denne delen mer preg av mangelen, lengslene, eller håpet om en ‘deg’ og samliv, i helt bokstavelig betydning:

To halve mennesker/hvisker noe/som kan bli/en sang

 

3. del. Gispe etter lys

Igjen kan motivet, dyret og ‘jeg’, sees som selvreflekterende projeksjon av selvet:

og klør som ikke

lenger er så skarpe

en mage som aldri

helt blir full

vi likner hverandre

dyret og jeg

Dyr, møll, hunder, biller, fungerer alle som bilde for selvets «forstørrelsesglassfingre» og søken etter noe, en mangel, uten at denne mangelen blir klarere uttrykt, i alle fall ikke for denne leseren.

Best liker jeg denne lille vakre gravskriften over en venn og pelsjeger:

Alt er som et pust

mot et vinterkaldt vindusglass

Ei froststjerne, et ansikt

borte

Jo, det hender livet slår sprekker. Fritt etter Hemingway: We are all broken. That’s how the light gets in. Cohen er kanskje mest kjent for bruken av denne metaforen: There is a crack, a crack, in everything/That’s how the light gets in. Og i denne samlingen dukker sannelig dette motivet opp igjen:

Det hender at

den kalde stålpiggtråden

som skjærer i hjertet

løsner litt

Da gisper jeg

etter lys

Fascinerende. De fleste filosofer og ganske mange andre fagfolk er enige om dette, at å leve innebærer lidelse, stress, uro, og om det blir for mye av alt dette, angst. Så fint da, å vite at vi også trenger disse delene av oss selv for å kunne kalle oss et menneske. At den som anser seg som uten lyte, kan være akkurat det, men kun i egne øyne.

I denne delen finnes også en ‘hun’. Jeg får ikke til å plassere henne i motiv, og strever også litt med å finne plassen hennes i tema. Kanskje er hun til slik skriveren selv tegner henne: I vann fra stille skogstjern/og i dråper av sol/mellom fingrene/er hun/men hvem.

Ja, hvem. En kan selvsagt fundere, kanskje burde ‘hun’ ha plass i en annen setting. Slik sett ville samlingen framstå som tettere og mer enhetlig.

Siden har vi verdensrommet, det sublime, det uendelige. Trøsten som ligger nettopp i universets uendelighet. Jeg lar disse ordene avrunde omtalen:

Jeg finner også trøst i

at stjerner som for lengst er døde

fortsatt skinner for oss alle

 

Jann Rygh Sivertsen

Hver dag mer av mindre.

Dikt. Heftet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Bøker, film og annet som er viktig

Som stemmer fra et annet rom, bokomtale

Ja, jeg innrømmer det. Jeg er blodfan av diktene til Kjetil Granli, særlig de med stemninger fra Dylan. Du er herved advart. Det VIL bli skrevet mye pent om dem. Jeg tror likevel at du kan lese videre, for andre kan også finne noe her, for eksempel «små spindelvev» fra en ungdomstid long gone, på sytti-, åtti- og nittitallet. Vi stopper der. Foreløpig.

Av KirstenB, litteraturviter

 

 

b

Tittelen er lånt fra Bob Dylans Highway 61 Revisited, tidlig Dylan. I denne diktsamlingen er Highway 61 antakelig et utested, som kanskje nå er borte, eller kanskje mangler det bare det åpne taket, der guttene pleide spille? Eller er Highway 61 noe annet? Metafor for et trygt sted bare?

De første diktene handler om å være femten. Uskylden, første gangen han og kameraten blir fersket sjanglende på veien, «han har drikki solo, sa jeg».

Diktene er konsentrerte minnebiter, og ikke alt som huskes er rosenrødt, det er også et oppgjør med valgene en tar. Og noen ganger, særlig når en er seksten, kunne valgene vært bedre:

hvis jeg visste at en skygge

fulgte meg, ville jeg kanskje

valgt annerledes,

men hvem vil ikke være med flokken

og danse til musikk

og få uvirkelige vinger?

Kanskje refererer sistelinjens «uvirkelige vinger» til rus, eller til de syntetiske erfaringene som en som er seksten tror er selve livet. Uvirkelighet, skapt av musikk, stemning, tekstbrokker, slik dette blir brukt gjennom hele diktsamlingen. Ja, slik jeg selv ofte har brukt og lånt fra blant annet Dylan, i egne tekster. Sitatene Granli bruker er for undertegnete noen ganger fremmede, og noen ganger bare så altfor velkjente. Det skader overhodet ikke leseropplevelsen! Og kanskje er disse uvirkelige vingene nettopp det, en stemning av uvirkelighet, som stemmer fra et annet rom. I dette har verken skriveren eller undertegnete noen svar. Og godt er det.

For jeg fikk engang det rådet, ikke bruk tekstsitat i poesi. Etter å ha lest denne samlingen har jeg lyst å spørre: og hvorfor ikke?

 

Undertoner

Bak de gode stemningene, minnebitene, festingen, musikken, ligger mørke vinteren. Dvale, nummenhet, kulde.

 

November, desember,

Nesten ikke kontakt med mennesker.

Hele januar

Mareritt hver natt

 

Jeg gikk så langt inn

Fant ingen vei ut.

Venner, dere går nye veier,

Jeg har byttet rom.

Dette kan leses på så mange måter. Uansett er dette kortet diktet, som har så mye selvinnsikt, slående, enkelt, og en sistelinje som med et stille drønn slenger igjen en dør.

 

Nye dager.

Siste delen av samlingen handler om, jeg vet ikke, men nærere fortid, kanskje like opp mot nåtid.  Diktene er lysere, det skildres stemninger som virker, ja, nesten optimistiske. Kanskje er det den voksnes refleksjon over det som var, og dette som i alle fall jeg kjenner igjen, erkjennelsen av at livet tross alt ikke er det verste man har.

Tryggheten ved å legge år bak seg, epoker i livet bak seg, få alder og forstand, formulert slik:

Vi var ofte frie før

Frie noen ganger senere

Vi er mye friere nå

Så enkelt kan det sies.

 

Kjetil Granli

Highway 61

Granbar forlag 2017

Heftet

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Alt iblant oss

Bokomtale: Eg lovar alt eg kan komme på, no

Johannes Eines: Eg lovar alt eg kan komme på no 

 

 

De to første delene greip denne leseren og fikk meg til å tenke, hvordan i alle dager havnet dette på selvpublisering? Jeg skriver dette fordi selvpublisering ikke har noe godt rykte. I alle fall ikke i mine kretser. Desto større ble gleden da jeg begynte lesningen. Diktene står fjellstøtt på egen fot.

 

Av KirstenB, litteraturviter

 

 

Fortellerstemmen, det lyriske jeg, har utviklet et eget og originalt formspråk, med fast og stødig bildebruk, og med mange vakre ordbilder, og særlig i de to første delene. Vi finner også ordbilder som kanskje ikke er så vakre, men som rører en desto mer. Leseren må ha et hjerte av stein og et heller tomt sinn for å ikke bli grepet av tematikken i disse diktene.

 

DEL 1. LANGS VEGEN LEIKAR VINDEN

Tema i første delen er et av våre siste tabu, hvordan elske et barn som er annerledes, og har vi lov å la være?

Skrekkelig, og likevel poetisk om det vi aldri snakker om. Det lyriske ‘eg’ som tegner barnet, gutten som blir født, i smerte og kanskje med skade. For barnet er ikke som andre barn, han har «gudehode», som ingen vil røre ved.

Tematikken er håndtert med lavmælt stemme om det å ha et annerledes barn, at vi må lære å elske og å godkjenne et slikt barn: «mor kler guten i mørk matros/så far skal kjenne han att/som sin eigen son». Slik blir virkningen desto kraftigere, i alle fall på denne leseren.

DEL 2. NATTVINDAUGE.

Dette har jeg valgt å lese som en frittstående fortsettelse. Tema er igjen barn, tegnet av et lyrisk ‘eg’, uttrykt i et, for denne leseren, bilde som kan leses som vakkert, samtidig som ordbruken varsler noe dypt urovekkende: «Den fyrstekomne/liggjande i ei livmor». Disse linjene gav en uggen følelse som bekreftes i følgende sluttlinjer i samme dikt: «huda/dei små neglene/vikla inn i døden».

Det tegnes en lillesøster. Det er en stillhet i denne delen. Det er ord som ikke finner fram, ord som skulle vært sagt, sorg som skulle vært levd ut, uttrykt slik: «Far seier eg er for liten til å romme alt … snart skal vi fylgje lillesøster heim/ og vil svinge med armane når vi går». Her viser dikteren virkelig sitt potensial ved bruken av original og kraftfull bildebruk, i kontrast mellom tema, et barns død, motivet, rusleturen med kjekt svingende armer. Et dagligdags bilde som samtidig viser så mye tilgivelse og aksept, for far og, for betrakteren selv.

Jeg har en gang lest at melankoli er ubearbeidet sorg, og det passer i alle fall i denne delen.  Hendelsene har ikke gått hen uten å etterlate smerte og et savn, av ord, av mangelen på ord: «Snøen har ingen farge/mor mister alle spor». Tilbake står kontrasten til det som kunne ha vært, farger, en vei å gå.

 

DEL 3. ATTGLØYMT FUGL.

Denne delen kan leses som enda et stykke tid, samlivet etter barna som ble borte. Forfatteren bruker motiv fra natur, årstider, fars og mors skikkelser. Denne leseren synes kanskje det er litt vanskelig å se denne delen i sammenheng med de to foregående. Det er også litt vanskelig å få øye på motivet, diktene er mer statiske enn i det foregående. Kanskje kunne penselen vært smalere her, tema fra to foregående deler fulgt tettere opp. Her er tilløp til en dypere behandling, som for eksempel i mors drømmer. Ikke før seint i alderdommen blir hun «lyfta opp på himmelbogen».

 

DEL 4. HAUST.

Forfatteren henter motiv fra blomster, naturen, årstidene. Med dette bygges et tema som handler om lengt, melankoli.

Forfatteren har valgt å bruke rimdikt i flere av versene her. Et vanlig dilemma er at innhold kan gå på bekostning av rimdiktets egne krav til form.  Derfor synes jeg at bruddet med resten av diktene blir unødig stort og går på bekostning av helheten, det helstøpte ved samlingen, og den lavmælte og likevel kraftfylte stemmen som er så tydelig i del 1 og 2. Delvis er diktene her på rim, delvis frie vers, og dette gir et utydelig og litt rotete uttrykk sammenliknet med de første delene av samlingen.

 

I tema finner vi en lengting etter alt som ikke er. Nostalgi, fra gresk hjemlengt, vi kan kalle det barndomslandet. Et rike ingen kommer uskadet fra. Likevel har ‘eg’ lengten tilbake til «Den tid som var». Lengt også etter den evige søvnen, Thanatos, melankoliens gode følgesvenn: «Eg drøymer stundom/ om jorda mi og særleg den/ eg skal kvila i».

Å hente motiv fra naturens årstider er velkjent. I livets høst sier vi, og mener aldrende mennesker. Når vinteren kommer, dør livet. Likevel er ikke denne delen uten håp, naturens sykluser er til for at alt skal starte på nytt, gammelt liv gir næring til spirene, «plant meg så/i di varme/blomsterjord».

 

DEL 5. EG LOVER ALT, EG KAN KOMME PÅ, NO

Motivene i denne delen er mangfoldige: natur, spådommer, huldermann, hender, møter. Tema kan leses som en utdyping av forrige del: høsten som snart skal gå over i vinter. Alt som hører til alderdommen, å gjøre opp status med det og de som har betydd noe i livet: «Eg teiknar dine hender,/nakne/lik ord som kviler i mi hand». Undring over hva som er etterpå: «Møte deg evig».

Sistelinjen i siste diktet her kan godt stå som epitet for hele samlingen: eg lover alt eg kan komme på, no.

 

Noen oppsummerende ord til slutt. Jeg skulle ønske forfatteren hadde fulgt opp tema fra første to, tre deler i hele samlingen og heller brukt mer krefter på å utforske mer av det som ligger i disse. Kontrasten som følger i del fire og fem ødelegger for en helhet, og gir diktsamlingen en noe ujevn kvalitet.

Duras, Tikkanen, Garborg, og enda mange flere, er diktere som har gjort levd liv om til fortellende diktsamlinger, altså med romanens oppbygging, men med diktspråkets form. Denne samlingen ville strukket seg ved å følge deres eksempel.

Ja mer enn det, om samlingens tema og form var strukket tettere sammen, ville den kunne måle krefter med de beste.

 

 

 

Johannes Eines

Eg lovar alt eg kan komme på no

Dikt

2016 Publica forlag

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Bøker, film og annet som er viktig

Hun hadde alltid visst det, når han var i nærheten. Om det skjedde i en stor sal, et fotballstadion eller en fullastet leddbuss, ville hun fornemme hans nærvær som en prikking i porene og en uro manifestert i innvollene et sted. Eller kanskje på samme måte som religiøse sier de kan føle Guds nærvær, plukket hennes nervesensorer opp hans energi, huden fornemmet hans spesielle varm, og duften av kroppen hans kunne aldri tilsløres av luftrommene rundt dem.

Slik sett, hadde han aldri forlatt henne.

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Alt iblant oss

Ingen grenser

Jeg har ikke sett henne siden før det skjedde

Hun gikk på andre siden av gaten i dag, oppdaget meg, snudde seg halvt og vinket

Det første jeg la merke til, var de store øyenhulene

Som om hennes elskede barn hadde tatt bolig i blikket,  gjort øyenhulene store og svarte, gjort blikket hennes til et dødningeblikk

Kinnene var magre og uttørrete

Jeg smilte et falmet smil, vinket tilbake

Innvendig gråt jeg

Hvor mye skal til, hvor mage lidelser er nok spør jeg, når noen har mistet begge sine barn og

står tilbake uten flere tårer å gråte

Når sorgen så stor, så uavgrenset, at  maktesløsa blir en sorg i seg selv

Er det nok da? Er det nok?

Jeg spør, selv om jeg vet svaret. Det finnes ingen grense. Ingen grenser.

 

 

Legg igjen en kommentar

Filed under Alt iblant oss

ANNO 2017

skuddpremie på ulv

flokkdyret uten flokk

de blir aldri mange nok

 

trumpetid

skuddpremie på folk

folkeslag uten land

de blir aldri forfulgte nok

 

drivhustid

varmegrader i nord

snøras i sør

isbjørn uten is

ulv uten flokk

mennesker som aldri får nok

Les videre

1 kommentar

Filed under Alt iblant oss

Mi briljante venninne

Hun lager liv av jord.

Jeg plasserte ansiktene dine i trærne

hun som sover

img_1517

hun som ler og de

img_1523

to som rømte fra rollen som narrer

ved kongens hoff

img_1526

Jeg ser deg springe som en faun i skogene mine

en flyktig skygge som danser mellom trærne

img_1531

 

du stopper bare opp

for å smile oppmuntrende til dem som henger fast

img_1512img_1519

 

Men bilder og ord forteller hver sine sagaer. Se selv.

Legg igjen en kommentar

Filed under Alt iblant oss