Fremhevet

EN TID FOR Å LEVE

En tid for å leve

Noen tanker rundt en lesning av Jan Kjærstads bok

H. Aschehoug 2021.

Dette er den første boken jeg noensinne har lest av ham, uvisst hvorfor. Den traff meg midt i planeten og jeg bestemte meg underveis for å lese mer av ham.

Undringen kom da jeg fant en anmeldelse i VG som best karakteriseres som slakt. Dette tok meg rett inn i Kjærstads perspektiver: har anmelderen virkelig lest denne boken, som karakteriseres som slapp og usammenhengende, fungere som underholdning? Eller han han, i motsetning til meg, hatt høye forventninger med bakgrunn i tidligere bøker? Argumentasjonen er minst like slapp som boken han forkaster, så jeg våger meg på en motanmeldelse.

Her følger vi tolv forskjellige mennesker til en forestilling av Ibsen, Hedda Gabler, der alle tar med seg sine ulike perspektiv og historier inn i sin medvirkning. Lest slik, kan en si at boken fungerer som et metadrama om et drama.

Samtidig har boken noe av thrilleren i seg, hvem kommer til å dø, hvordan, hvorfor? De siste sidene ble lest som i en ekte cliffhanger og med like stor innebygget spenning.

En tid for å lese

Vi lever i en tid da bøker slåss med et utall ulike media om oppmerksomheten, og er, kanskje i visse miljø, er på vikende front.

Persongalleriet varierer helt fra den unge læreren med Metoo – problematikk, til forfatteren som en dag våkner opp og ser at han er blitt kjendis. I alle fall for en stund.

Med sine karakterer virvler Kjærstad opp et røykteppe som inneholder det meste fra vår mer og mer digitale hverdag, samt problematikk rundt det å ha et budskap, eller et liv. Et budskap uten mening ut over handlingsplanet, hva slags budskap er det?

Forfatter Felix sliter med å finne innhold i sitt siste manus, det er et tomrom i boken hans, som han tenker skyldes at han mangler en karakter, men antakelig går bristen mye dypere enn dette: «Han tenkte på at de, ingen norske forfattere, egentlig hadde noe å skrive om, nå som 22.juli begynte å bli oppbrukt, alle lengtet i hemmelighet etter en krise, en truende katastrofe, noe som røsket opp i folks tilværelse» (Kjærstad, s 61)

Hvorfor føles dette så slitsomt, og så sant?

Denne mangelen på mål og retning underbygges av mediedamen Stine, som har lyktes så utrolig godt. Influencer med mye stæsj og lite innhold.  Hun rigger til scener, selger seg selv og alt og alle rundt seg for gode seertall. Meningen er å fremdeles holde på seertallene, å bli sett, og ganske sikkert, holde på sponsorer.

Det er psykologen som mister sin datter til selvmord. Fint og varsomt bygget opp, og viser en annen type meningsløshet. Hva var det han ikke så hos en av sine aller nærmeste? Et paradoks for en som lever av å hjelpe andre.

Det er, ikke minst, skuespillerne. De to i hovedrollene, begge i karrierer på hell. Henrik Adlers angsfylte fremtidsperspektiver, at tiden snart er der, da han ikke lenger blir gjenkjent på gaten, ikke lenger blir spurt om gode roller, ikke lenger vil bli sett. For ham et så stort traume at han setter i verk en plan med døden til følge, for dem begge. For Hedda er nåtid og fremtid en kilde til en overveldende livstrøtthet, «Alt er fåfengt og sørgelig forgjengelig». (Kjærestad s. 247)

Og nå nærmer vi oss en av de mange røde trådene i boken, trådene som i gjennom lesningen førte til først litt undring, siden fungerte som en søvngjengeraktig opplevelse av hvordan virkeligheten gjentar seg, snor seg, og presenterer seg i stadig nye former.  Viktor Skjlovskis underliggjøring, grepet som løfter en fortelling fra det bokstavelige planet og opp på et mer drømmeaktig nivå.

Et sitat fra Shakespeare, tatt fra The Tempest, «and our little life is rounded with a sleep» (Kjærstad s.259). Oversatt, forslagsvis, til den lange søvnen. Den vi alle skal falle inn i en gang, det eneste som er helt, helt sikkert etter at vårt lille liv er over.  Brukt og lagt i hodet eller munnen til så mange av karakterene, fungerer den som en rød tråd, et hemmelig budskap, gjennom hele vår lesning.

Hele sitatet lyder slik: «We are such stuff/As dreams are made on; and our little life/Is rounded with a sleep.»

Den mer berømte begynnelsen, «vi er det stoffet drømmer er laget fra», blir derfor understreket når sitatet blir brukt i boken, av nesten samtlige karakterer, også brukt oversatt til norsk, livet vårt skal til slutt avrundes med den lange søvnen.

Med dette problematiserer forfatteren vår tids mennesker streving med å finne mening i livet, eller som Kierkegaard kanskje ville formulert det, å selv å legge mening i livet. Å bli glemt, oversett, er – for noen av karakterene, en såpass uutholdelig tanke at de er villige til å ty til ekstreme hendelser for å bli husket. Kjærstad har dermed tatt pulsen på tilværelsen i 2020-årene. Mennesker som ikke er rotfestet i noe, og er villig til å selge sjelen sin for oppmerksomhet fra verden, på det eller andre plan. Mennesket lengter hele tiden etter tilfredsstillelse, sin katarsis, som likevel aldri vil komme, siden alt rundt er uten dybde, selvsentrert og overflatisk. Dermed speiler nåtiden mennesket, fanget i en narsissistisk spiral, som de av mangel på andre perspektiv er nødt å gjenta, igjen og igjen. Kanskje er dette også funksjonen til en av karakterene i boken, som har viet sitt liv og sin diktning til spiraler, noe som blir latterliggjort av samtiden.

Det er andre tråder. Det er mange av karakterene som tenker tilbake på Erbalunga, Korsika, uten at det er etablert noe bånd mellom dem, eller av hendelsene der. Det er det stoffet drømmer er laget av, og som gir romanen det uvirkelige, underliggjøringen, vi kaller litteratur.

Musikkreferansene, som under lesning setter i gang lydløse spor i bakhodet, skaper stemning.  

Kanskje ligger redningen for mennesket i opplevelsen av stillhet, ro. Av å være tilstede i eget liv, her og nå. Her er jeg enig med nevnte anmelder, her kunne det lagt mye mer.

Paradoksalt nok kommer dette perspektivet fra en karakter som ikke lenger orket å leve. Men som da hun levde lagde en liste over ting som var fine. Her er to av dem:

Å se på bevegelsene i hengebjørka utenfor vinduet når det blåser.

Å være ute i den typen sommerregn som faller så fint at du ikke hører dråpene.

KirstenB

Reklame

Fremover

Jeg sitter behagelig og likevel er jeg i bevegelse

Vi duver sakte og beroligende, rytmisk som på inn og utpust fra lunger som aldri hviler, ikke skal hvile, reiser vi sammen, skumper vi fremover

jeg er på vei, jeg har alltid vært det

og jeg skal ikke av

fra vinduene ser jeg trær haste forbi åkrene

og på motorveien biler som kjører uten at du ser dem

Vi stanser, men jeg skal ikke av, ikke enda

stemmen sier mind the gap og jeg ser forskrekket ned, kanskje en avgrunn jeg enda ikke har fått øye på ligger rett foran føttene mine, det er best å sitte stille i vognen

mind the gap, sier hun, på perfekt engelsk og jeg skjønner at det ikke gjelder bare meg, men alle her som sover eller duver med innadvendt blikk og et ønske om å komme fram

seinere stanset vi med et lite rykk og når vi starter igjen, så sier en annen stemme dørene lukkes og jeg skjønner at jeg snart er fremme likevel, og jeg tenker, var det det jeg egentlig ville, komme fram?

jeg har et uoppgjort ærend, minst ett, men nå er det for sent, for stemmen sa jo at dørene lukkes, det er for seint å gå av på et annet stopp, for når vi stanser vet jeg at er jeg fremme men nå husker jeg ikke lenger hvor jeg skulle

Jeg er blitt fortalt

Jeg har blitt fortalt

at en linje kan strekkes i det uendelige

mot et univers som aldri tar slutt

Jeg er blitt fortalt

at det likevel har en ende

En svak krumning som er usynlig for øyet

Vil universet derfor også nå tilbake til oss? 

Jeg har blitt fortalt

At ingen ting blir borte

Alt som lever en gang går over i noe annet

Noe vi ikke vet eller fatter

slik vi ser det gjennom øyne som

aldri kan ta inn alt

 La oss bare si, bare slå fast,

at linjene vi lever etter ikke forsvinner, men krummes,

usynlig for øyet, umulig å fatte

og kommer tilbake

i en eller annen form

Dag 24. ‘Dig’ norsk: grave. Sleng, digger. Like, beundre

Den tredje natten drømte hun at hun grov den ned. Hetten på regnjakken seg ned til under øynene, og kroppen ble iskald av våte bekker som sildret over nakke, øyne, støvler. Men hun fortsatte å grave. Tilslutt er det bare en hjelpeløs krafsing mot de gjørmete sidene i den grunne graven, og han piper tynt mens hun slenger jord og søle over den lurvete våte pelsen.

Dette har jeg gjort før, et lynraskt signal farer tvers gjennom frontallappene, samtidig som hun er bevisst at hun sover. De to hjernehalvdelene føles elektrisk. Jeg har aldri gjort noe sånt!  Mannen fra skogen sier, Slapp a, du sover. Dessuten er det bare at du ikke husker det. Hun vrir seg i søvne, jeg husker alt, tenker hun, svetten ligger som en film over korsryggen. Gjør du, spør stemmen i et ekkelt tonefall. Er ikke du bare en sjøldigger?

Og hun våkner til en morgen som i dag starter halv tre.

oktober, skriveutfordring

Dag 18, trap. Norsk: felle

Problemet med feller, er at du sjelden ser dem før det er for seint. Det er litt sånn som med tyver, eller pedofile. Det vises ikke utenpå.Ikke åssen folk ser ut inni, heller. Som den gangen hun sto gjemt utenfor stien og plutselig så en mann som slo hunden sin, igjen og igjen, han trodde han var aleine. Da hunden hennes spratt fram stoppet han, men viste ikke anger, eller skam. Det ble hun som var skamfull, som følte hun hadde gått i en felle. Det er jo ikke klokt!

Dag 19, dizzy. Norsk, svimmel

Hun blir svimmel. Marken rundt henne roterer og et øyeblikk svikter knærne. Nei! Hun fester blikket i hans, sier svært lavt, men tydelig, – Så du liker å pine hunden din, du. Hun smiler, et ondt heksesmil med smale lepper, – Golden retriever, er det ikke. Nydelig valpMannen rører litt på seg,smiler tilbake, takknemlig for alt det hun ikke sier, da hun fortsetter, – Kan nesten ikke vente til du blir stor vovsen, og tennene og kjevene dine har vokst. Hun smiler stadig denne frosne grimasen mot han.- Du vet, du høster det du sår. Høster det du sår… hun ler. En ond latter hun aldri har hørt før

Dag 5, blade. Norsk, knivsegg, knivblad.

Du snakket om månens mørke side. Du sa at lyset aldri når dit. Jeg lo og sa, at innimellom er månen bare som en tynn knivsegg, lyset kan bare gå rundt og lyse opp det hele. 

Du så på meg som om jeg skulle være en tulling og akkurat da var jeg jo det, alle vet at månen går rundt jorden og at på baksiden slepper aldri lyset til, sa du og i øynene dine så jeg refleksen av skumringen. Det ble kjøligere, du la armen om skuldrene mine, for jeg grøsset  litt og så gikk vi inn.

Det skulle gå mange år før jeg skjønte at du hadde rett. 

Notater fra en tenkt dagbok

Denne teksten er blitt til med bakgrunn i en oppgave på skriveverksted. Du ble gitt et ord for hver dag i oktober. For denne skriveren ble det etterhvert til en sammenhengende historie. 

Coat. 27. Oktober. 2019. Frakk. Belegg. 

på norsk frakk. Eller belegg, dekke, noe som legger seg over noe annet. Eller omslutter noen, en person med duvende frakkeskjøter, eller snøen som legger seg  stille over han, når han har falt om i skogen.

Til og med en kake kan ha en ‘coat`av av melis eller sjokolade. Smak på det. Velg hva du vil.

Ride. 28. Oktober. Tur. Omgang.

Det er sant at jeg kjørte vekk den kvelden. At det var meg som ble borte, da noen kunne trengt meg mest. Ikke han. Jeg festet et blikk, et mikrosekund, på den mørke frakken ute på plenen. Snøen lavet ned over den og gjorde den om til en dyne. En iskald dyne, og det gjorde ingen ting, for ansiktet hans var også hvitt som snø. Jeg sier, det var helt absurd. Denne rødglødende mannen, nå så kald. Ha ha ha!

Jeg var ikke klar over det før etterpå, men jeg flirte. Noen korte bjeff før jeg rev opp bildøren. Men jeg røpet meg, der.  Jeg klarte ikke ta meg sammen.

Aldri ride ranke med Fride mer, flirte jeg. Sånn kan det gå. Sånn kan det gå. 

Injured. 29. OKT. Skadet.

Motoren brummer som en veldressert hund. Det virker beroligende, men jeg klarer ikke slutte å le. Skadet. He he. Hahaha! Nei du, han er langt forbi det stadiet… Jeg forsøker konsentrere meg om veien. Alleen ut fra gården er lang og smal, Almetrærne står tett inntil på begge sider.

Brått hugger jeg bremsene i og bilen skrenser sidelengs og ute av min kontroll. Et dumpet dunk idet bakskjermen treffer en trestamme. Faen. Fride. Hun er der enda. Aleine på gården. Bare hun ikke kikker ut. Vær så snill, ikke la henne

Catch. 30. OKT. 2019. Fange.

Nei, ingen skal fange meg. Jeg gjorde det for deg, Fride. For at du skulle få fred og vokse opp til å bli til et stort og helt menneske.

Men jeg kan ikke snu.

Jeg ser for meg silhuetten av den ufattelig stygge kroppen naken og hvitglinsende, den duver rytmisk i måneskinnet. Kjenner jeg etter, kan jeg fremdeles kjenne lukten av svette. Og jeg kan høre forskremte pip, det virker som de kommer fra denne oppblåste tønnemagen som jeg skjønte skjulte deg.

Jeg kjenner kvalmen komme. Jeg triver etter hanken i bildøren,, og slepper meg baklengs ut i veien. Jeg lander på rygg og rekker akkurat å rulle meg rundt før gørret er på vei opp halsen.

Da jeg setter meg opp, kjennes det som om jeg spydd ut alt. Alt jeg hadde inni meg. Jeg er bare et tomt hylster.

Men jeg kan ikke gå i fengsel for deg, Fride. Det jeg ville, var å sleppe deg fri. Og prisen for det er min egen frihet. Nei, ikke tale om. Jeg merker at jeg ler igjen, en tørr rusten latter.

Jeg aker meg inn på sjåførsetet igjen, starter opp og glir sakte  nedover veien. Jeg har god tid. Ingen sirener, ingen blålys. Fride, vær så snill og vær der du er. Ikke kikk ut, eller noe. Jeg vil at du skal tenke gode tanker om meg. Seinere, når alt dette er fortid.

Mot slutten av alleen øker jeg farten, snart kan jeg ta inn på motorveien. Kanskje vil det være langt mellom trailerne på det glatte føret.

Og jeg vet ikke hvor jeg skal 

Ripe. 31.10.2019. Modnet

Så er det over.

Rart å tenke på, egentlig. Hele tiden tror du livet har så mye mer å gi deg. Alt skal komme til deg. Alt du trenger er å vente. Vente. Til ventingen plutselig er over og du skjønner at det ikke er noe mer bak den siste svingen. Tiden ble moden. Overmoden, uten at du merket det, engang.

Tenk ikke vondt om meg, Fride. Kanskje leser du en dag disse lappene. Jeg legger dem i hanskerommet, i håp om at de ikke brenner opp. Om hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde.

Jeg skulle gjerne fått en siste samtale med deg, men tiden er der, og skal ikke stort lenger.

Lev vel, lille venn, håper du skjønner at jeg alltid har elsket deg.

Svimmel

Jeg blir svimmel

av å kikke ned fra brospenn

Stirre ned  fossefall

Se sjøvannet bruse i kjølvannet på alle slags båter

Jeg blir svimmel

Av å kjøre karusell

Snurre rundt min egen akse til den går i stykker

Jeg blir svimmel av 3-D filmer

og for mye rødvin

Eller å spasere baklengs med bind for øynene

Jeg blir svimmel av folk, hus, og biler

For ikke å snakke om togstasjoner med stor takhøyde

Jeg blir svimmel av snurrende sel

Det eneste som aldri gjør meg svimmel

som aldri aldri gjør meg svimmel

er plassen min ved vinduet

Der jeg kan studere enorme trær der de

vinker med kvistfingre om vinteren

danser i tyllkjole om våren

hviler i tyngden fra sitt eget løvverk om sommeren

og kaster alle sine klær for vinden i høststormene

Nok en tung tids tale, eller til ungdommen.

 

 

Og så samles vi på Valen,

På Torgallmenningen, på alle veiene som leder til Valen

riket samles om billigere bensin

vi vil kjøre nå for tiden. Kjøre selv

Det heter ikke lenger ‘vi’, det heter ‘jeg’

 

Vi ønsker strengere grenser

bare ikke på veiene! Vi ønsker ikke bompenger,  vi ønsker ikke Big Brother watching us,

unntatt på Facebook. Og Instagram. Og Snap Chat. Og Google. Og noen til. Kanskje.

 

Vi som har gått i tog i årevis, kjørt med tog natt og dag

Begge deler bygges ned

Har du noen gang løpt om kapp med toget?

Har du noen gang gått tvekroket i 1. mai -toget og parolene dine ble forvandlet til gedigne vindseil?

Kanskje 1.mai-toget burde konkurranseutsettes

 

Opp alle jordens bundne træler,

Opp og frem, vi er alle vår egne designere og influencere over eget liv

Er vi ikke?

De forfulgte, de landløse, hvem er de egentlig? Er de ikke her for å ta fra oss noe? Mye, kanskje?

Opp alle de som sultet har.

Men vi har jo aldri sultet, kjære mor, vi vet ikke hva det er?

 

Til kamp vi gjøres klar.

Det er ting du ikke kan unngå å se. Det er ting du merker deg med et lett grøss, eller i bildesekvenser som ligner mareritt

Isfjell store som Manhattan som glir i havet

Fuglefjell nordpå der fugleskrikene stilner ett etter ett

En hval full av plast. Plast, for faen!

Øyeblikk der vi ikke kan peke på noe og si, det var ikke oss

For det var oss

Håpet ligger ikke lenger i våre hender

Det er tatt fra oss, vi taklet det ikke

vi vil bore etter olje der det ennå er fisk

Vi visste aldri når vi skulle si stopp!

Derfor er håpet ikke lenger vår eiendom. Det blir båret videre i hendene på de nye folkene, samlet av en ungjente med håret i to fletter

I disse ligger håpet

de tusen som marsjerer gjennom gatene og roper at de har fått nok

De har jo rett

Vi har fått nok

Alle sammen

Seiren tror vi at vi får

 

God første mai