Dag 5, blade. Norsk, knivsegg, knivblad.

Du snakket om månens mørke side. Du sa at lyset aldri når dit. Jeg lo og sa, at innimellom er månen bare som en tynn knivsegg, lyset kan bare gå rundt og lyse opp det hele. 

Du så på meg som om jeg skulle være en tulling og akkurat da var jeg jo det, alle vet at månen går rundt jorden og at på baksiden slepper aldri lyset til, sa du og i øynene dine så jeg refleksen av skumringen. Det ble kjøligere, du la armen om skuldrene mine, for jeg grøsset  litt og så gikk vi inn.

Det skulle gå mange år før jeg skjønte at du hadde rett. 

Notater fra en tenkt dagbok

Denne teksten er blitt til med bakgrunn i en oppgave på skriveverksted. Du ble gitt et ord for hver dag i oktober. For denne skriveren ble det etterhvert til en sammenhengende historie. 

Coat. 27. Oktober. 2019. Frakk. Belegg. 

på norsk frakk. Eller belegg, dekke, noe som legger seg over noe annet. Eller omslutter noen, en person med duvende frakkeskjøter, eller snøen som legger seg  stille over han, når han har falt om i skogen.

Til og med en kake kan ha en ‘coat`av av melis eller sjokolade. Smak på det. Velg hva du vil.

Ride. 28. Oktober. Tur. Omgang.

Det er sant at jeg kjørte vekk den kvelden. At det var meg som ble borte, da noen kunne trengt meg mest. Ikke han. Jeg festet et blikk, et mikrosekund, på den mørke frakken ute på plenen. Snøen lavet ned over den og gjorde den om til en dyne. En iskald dyne, og det gjorde ingen ting, for ansiktet hans var også hvitt som snø. Jeg sier, det var helt absurd. Denne rødglødende mannen, nå så kald. Ha ha ha!

Jeg var ikke klar over det før etterpå, men jeg flirte. Noen korte bjeff før jeg rev opp bildøren. Men jeg røpet meg, der.  Jeg klarte ikke ta meg sammen.

Aldri ride ranke med Fride mer, flirte jeg. Sånn kan det gå. Sånn kan det gå. 

Injured. 29. OKT. Skadet.

Motoren brummer som en veldressert hund. Det virker beroligende, men jeg klarer ikke slutte å le. Skadet. He he. Hahaha! Nei du, han er langt forbi det stadiet… Jeg forsøker konsentrere meg om veien. Alleen ut fra gården er lang og smal, Almetrærne står tett inntil på begge sider.

Brått hugger jeg bremsene i og bilen skrenser sidelengs og ute av min kontroll. Et dumpet dunk idet bakskjermen treffer en trestamme. Faen. Fride. Hun er der enda. Aleine på gården. Bare hun ikke kikker ut. Vær så snill, ikke la henne

Catch. 30. OKT. 2019. Fange.

Nei, ingen skal fange meg. Jeg gjorde det for deg, Fride. For at du skulle få fred og vokse opp til å bli til et stort og helt menneske.

Men jeg kan ikke snu.

Jeg ser for meg silhuetten av den ufattelig stygge kroppen naken og hvitglinsende, den duver rytmisk i måneskinnet. Kjenner jeg etter, kan jeg fremdeles kjenne lukten av svette. Og jeg kan høre forskremte pip, det virker som de kommer fra denne oppblåste tønnemagen som jeg skjønte skjulte deg.

Jeg kjenner kvalmen komme. Jeg triver etter hanken i bildøren,, og slepper meg baklengs ut i veien. Jeg lander på rygg og rekker akkurat å rulle meg rundt før gørret er på vei opp halsen.

Da jeg setter meg opp, kjennes det som om jeg spydd ut alt. Alt jeg hadde inni meg. Jeg er bare et tomt hylster.

Men jeg kan ikke gå i fengsel for deg, Fride. Det jeg ville, var å sleppe deg fri. Og prisen for det er min egen frihet. Nei, ikke tale om. Jeg merker at jeg ler igjen, en tørr rusten latter.

Jeg aker meg inn på sjåførsetet igjen, starter opp og glir sakte  nedover veien. Jeg har god tid. Ingen sirener, ingen blålys. Fride, vær så snill og vær der du er. Ikke kikk ut, eller noe. Jeg vil at du skal tenke gode tanker om meg. Seinere, når alt dette er fortid.

Mot slutten av alleen øker jeg farten, snart kan jeg ta inn på motorveien. Kanskje vil det være langt mellom trailerne på det glatte føret.

Og jeg vet ikke hvor jeg skal 

Ripe. 31.10.2019. Modnet

Så er det over.

Rart å tenke på, egentlig. Hele tiden tror du livet har så mye mer å gi deg. Alt skal komme til deg. Alt du trenger er å vente. Vente. Til ventingen plutselig er over og du skjønner at det ikke er noe mer bak den siste svingen. Tiden ble moden. Overmoden, uten at du merket det, engang.

Tenk ikke vondt om meg, Fride. Kanskje leser du en dag disse lappene. Jeg legger dem i hanskerommet, i håp om at de ikke brenner opp. Om hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde.

Jeg skulle gjerne fått en siste samtale med deg, men tiden er der, og skal ikke stort lenger.

Lev vel, lille venn, håper du skjønner at jeg alltid har elsket deg.

Svimmel

Jeg blir svimmel

av å kikke ned fra brospenn

Stirre ned  fossefall

Se sjøvannet bruse i kjølvannet på alle slags båter

Jeg blir svimmel

Av å kjøre karusell

Snurre rundt min egen akse til den går i stykker

Jeg blir svimmel av 3-D filmer

og for mye rødvin

Eller å spasere baklengs med bind for øynene

Jeg blir svimmel av folk, hus, og biler

For ikke å snakke om togstasjoner med stor takhøyde

Jeg blir svimmel av snurrende sel

Det eneste som aldri gjør meg svimmel

som aldri aldri gjør meg svimmel

er plassen min ved vinduet

Der jeg kan studere enorme trær der de

vinker med kvistfingre om vinteren

danser i tyllkjole om våren

hviler i tyngden fra sitt eget løvverk om sommeren

og kaster alle sine klær for vinden i høststormene

Nok en tung tids tale, eller til ungdommen.

 

 

Og så samles vi på Valen,

På Torgallmenningen, på alle veiene som leder til Valen

riket samles om billigere bensin

vi vil kjøre nå for tiden. Kjøre selv

Det heter ikke lenger ‘vi’, det heter ‘jeg’

 

Vi ønsker strengere grenser

bare ikke på veiene! Vi ønsker ikke bompenger,  vi ønsker ikke Big Brother watching us,

unntatt på Facebook. Og Instagram. Og Snap Chat. Og Google. Og noen til. Kanskje.

 

Vi som har gått i tog i årevis, kjørt med tog natt og dag

Begge deler bygges ned

Har du noen gang løpt om kapp med toget?

Har du noen gang gått tvekroket i 1. mai -toget og parolene dine ble forvandlet til gedigne vindseil?

Kanskje 1.mai-toget burde konkurranseutsettes

 

Opp alle jordens bundne træler,

Opp og frem, vi er alle vår egne designere og influencere over eget liv

Er vi ikke?

De forfulgte, de landløse, hvem er de egentlig? Er de ikke her for å ta fra oss noe? Mye, kanskje?

Opp alle de som sultet har.

Men vi har jo aldri sultet, kjære mor, vi vet ikke hva det er?

 

Til kamp vi gjøres klar.

Det er ting du ikke kan unngå å se. Det er ting du merker deg med et lett grøss, eller i bildesekvenser som ligner mareritt

Isfjell store som Manhattan som glir i havet

Fuglefjell nordpå der fugleskrikene stilner ett etter ett

En hval full av plast. Plast, for faen!

Øyeblikk der vi ikke kan peke på noe og si, det var ikke oss

For det var oss

Håpet ligger ikke lenger i våre hender

Det er tatt fra oss, vi taklet det ikke

vi vil bore etter olje der det ennå er fisk

Vi visste aldri når vi skulle si stopp!

Derfor er håpet ikke lenger vår eiendom. Det blir båret videre i hendene på de nye folkene, samlet av en ungjente med håret i to fletter

I disse ligger håpet

de tusen som marsjerer gjennom gatene og roper at de har fått nok

De har jo rett

Vi har fått nok

Alle sammen

Seiren tror vi at vi får

 

God første mai

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen å høre til?

En bokomtale, først publisert i det litterære magasinet Stemmer.

Geir Sætre: Noen å høre til (bokomtale).

 

Noen å høre til?

 

Det hender at en er litt uforstående til hvorfor enkelte bøker gis ut på selvpubliserende forlag, og det er absolutt tilfellet med denne. Boken har en stram og fin komposisjon, et funksjonelt språk som kler den ytre handlingen og karakterer som virker troverdige.

 

 

Av Kirsten B, litteraturviter

 

 

I Noen å høre til er det snakk om fire kjernekarakterer samt en koordinator, som av ulike årsaker søker et hvilested fra hverdagens utfordringer.  Disse grunnene blir gradvis avdekket via en felles dagbok, og de fire karakterenes historier fortelles parallelt med at koordinator (Oscar) opplever grunnleggende endringer i sitt eget liv.  Etter hvert som engasjementet øker, forlater han sin koordinatorrolle og deltar aktivt både i betroelser og i råd til de andre skriverne.

 

Koordinatoren har en god del til felles med hovedpersonen i Anna Gavaldas bok Saman er ein mindre aleine. Oscar går gjennom en transformasjon lik den flere av karakterene i Gavaldas roman gjør. Kanskje foregår transformasjonen hans med sjumilssteg, men folk kan vel plutselig ta fram sider ved seg selv som aldri før har vært vist?

 

Don Quijotes ånd ligger over landskapet. Oscar bruker tid på denne klassiske romanen under togreisen mellom Madrid og Malaga. Akkurat dette kunne med fordel ha vært bygget mer ut, eller sløyfet helt. Men det finnes helt sikkert paralleller mellom vår Oscar og lavadelsmannen Don Quijote, som kunne tilført dybde til Oscars dannelsesreise.

 

Forstyrrende er det også at sidene er krydret med trykkfeil. Det er slikt som skjer når en redigerer, noe publiseringsforlaget med fordel kunne tatt seg tid til å røske bort.

 

Men, som sagt, er det spennende historier karakterene deler med hverandre, og det er vakkert å lese om mennesker som bryr seg om andre, men jeg lurer på om folk tør å skrive slik. For det er historier som avdekker alvorlig kriminelle handlinger, historier som kan få følger for personer i offentligheten og historier som kan få skriveren drept. Ville de tatt sjansen?

 

Likevel høster Sætre gode poeng på slutten. Noen ting aksepterer vi uten å blunke, mens seksuell legning stadig er et tabuområde som ikke bør deles med andre. Dette kan helt sikkert diskuteres videre. Ikke minst fra et kulturelt ståsted; forskjellene mellom ulike land virker større i dag enn for ti år siden. Dessverre.

 

I det store og hele synes jeg romanen er god lesning og at plottet er gjennomtenkt og vel bearbeidet. Handlingen er lagt til Spania, og Sætre røper mye lokalkunnskap om både kultur og tradisjon. Jeg leser gjerne mer fra denne forfatteren!

 

 

Geir Sætre: Noen å høre til

Sætre standup and write 2018,

306 sider.

 

 

 

Fra helvete og tilbake

Det var den gangen i fjor. På disse tider, tror jeg, i alle fall var det varmt, og i alle fall ikke mørkt. Det er mulig solen skinte over de svære bøketrærne i parken, det var varmt nok til å sitte på benken der, slik noen av dem gjør, de som sitter på benken seint og tidlig. De som satt der akkurat denne kvelden, er jeg glad jeg ikke traff på, for eksempel etter mørket.  Begge hadde dette preget du vet, av dårlig ernæring, dårlige klær, slåsskamper, av en barndom og ungdomstid fra helvete. Det var slike folk, skjønner du, som satt der på benken og antakelig ventet de på kunder, så de kunne få omsetning til å dekke eget forbruk. Det var den typen, skjønner du. De som opptar de beste plassene på helsestudioet og de du ikke våger be om tur. Det er noe med blikket, skjønner du, noe vilt og utemmet og kanskje noen slags signal om at du ikke må kødde med dem.  Det vil bli verst for deg.

De satt der nå bare, nå i alle fall, helt til det kommer en ung fyr strenende, ikke ferdig med videregående, ikke arr eller utslett, ikke klær fra Fretex eller andre tegn på sosiale problem. Den tetteste og mest arrete av de på benken reiser seg. Han spurter mot denne unge gutten og roper noe jeg ikke kan skjelne. Det er utrolig at han kan være så lett i kroppen, når mange års misbruk sitter igjen som spor overalt der det ikke er hud.

Gutten setter over plenen i retning gaten ovenfor parken. Han løper. Bolen nede på plenen tar til å entre steinmuren med bare nevene, han klatrer faen så raskt, gutten skjønner han vil bli innhentet og løper nedover igjen, mot der jeg og min venninne står, avbrutt i seinsommerpraten står vi og henger med store øyne. Gutten stanser like ved oss, jeg ser desperasjonen, jeg ser hva som hadde skjedd om ikke vi hadde stått der, to damer fra middelklassen med joggesko og en stor svart hund. «Løp», sier jeg og gutten har ikke tid til å tenke seg om. Han spurter over veien og nedover mot hovedgaten der bussene går. Bolen i treningsjakke styrter etter, men stopper brått da han ser at jeg har tatt opp mobiltelefonen. Jeg holder den godt ut fra kroppen, klar til å slå nødnummeret, klar til å sleppe hunden som helt sikkert har kjent på vår angst og redsel.

Kvelden er blitt kaldere. Gutten er borte og skumringen legger seg under trærne. Denne gangen kom han fra, neste gang blir han kanskje banket gul og blå. Jeg har sett det skje, mange ganger, jeg har jobbet med disse folkene, men det vet jo ikke han. Alt jeg vet, er at han kom seg vekk. Alt jeg tenker, er at han aldri må komme tilbake.

Men dette er noe han må bestemme helt aleine.  Det er ingen som kan ta den avgjørelsen for han. Ingen.

Bokomtale, «Speilbilder», dikt.

 

La dette være skrevet først som sist: leserens smak er med å bedømme ethvert kunstnerisk uttrykk, på godt og vondt. Mange ganger har en spurt seg, finnes det ikke kriterier for å bedømme kunst? Ja og nei. Vi kan selvsagt se på uttrykket, holder det kvalitet, holder det mål reint fagmessig? Mange ganger, også i vårt lille stykke av verden, Norge, kan vi lese svære og til dels opphetete innlegg om nettopp dette.

Enda vanskeligere blir denne bedømmingen når det gjelder dikt. De fleste regler er for lengst forkastet, rim og jamber, verselinjer og form for øvrig, er opp til den enkelte skriver. På godt og vondt, det også.

Hva står vi igjen med i vår tid? Ordet som ligger nærmest egen subjektive opplevelse av et stykke kreativt arbeid, er intuisjon. Snakker dette kunstverket til meg? Vekker det følelser? For en kort tid siden, i en bygd i Norge, ble et kunstverk opplevd såpass provoserende at det ble gjort hærverk på det, og det ble siden vedtatt fjernet. Da må det vel være kunst? I alle fall innen denne leserens definisjon? Javisst. Er det kunst. Men er det kunst en liker? Åpenbart ikke.

 

En implikasjon til denne påstanden, blir at kunstens verste fiende er likegyldigheten.  La oss ikke forfatte, male, synge, for tilhørere med tomme blikk. Det er livet for kort til. Slik ble denne anmeldelsen til, i lys av dette blir det følgende gjennomgått.

 

Forfatteren skriver i et etterord, at diktene skal skape «mentale bilder og tanker hos leseren». I diktet «Ordbilde» kan dette prosjektet leses svært tydelig: «lyst til å dykke/i ordene/skape ordbilder som/figurative malerier/fargesterke». Problemet blir, at nettopp denne trangen til å skape bilder i en annens hode, er sterke føringer fra en forfatter, og at diktet dermed fungerer selvdestruerende, for her er ingen bilder, bare en føring på hvordan diktet skal oppleves, eller rettere, leses.

Likevel er det innimellom dikt som lykkes i akkurat dette, å lage et bilde i leserens hode som leseren kan bruke til å danne nye bilder: «avtrykk av munnen/i den hvite kalde snøen/en tom grop        /uten et ord».  Her har vi muligheter til å leke frem tolkinger av et spenningsfylt uttrykk, nettopp fordi dette med en åpen (?) munn mot det kalde blir et så sterkt og originalt bilde. Og kanskje litt urovekkende.

Noen av diktene har en nærmest sirkulær form som passer godt for innholdet: «Duene letter/gamle gubber/springer etter/med poser fylt/av brødsmuler/som danser ut/til en sti/fra en fortid/den gang/duene fløy etter». I det gamle Hellas opererte de med et sirkulært tidsbilde, som på mange måter passer bedre for en humanistisk tilnærming til begrepet tid. Alt gjentar seg, som her, i årstidene, men også bildet ‘gamle menn’ vil forsvinne og komme tilbake, igjen og igjen. Slik er det. Slik kan det se ut, slik kan dikt få et uttrykk, om en velger å ikke tolke historien lineært.

A propos gamle Hellas; i et av diktene omtales en ‘gresk symfoni’. Jeg må innrømme at dette skurret godt i ørene. Direkte oversatt blir ‘symfoni’ noe sånt som ‘samlyd’. Men grekerne laget ingen symfonier, det vi vet, de holdt seg til kor og enkle instrument. Symfoniene kom til adskillig seinere, nesten et par tusen år seinere. Er dette pirk? Ja, men diktanalyse er finlesing av svært korte tekster, som bør være korrekte i bruk av, ja nettopp, ordbilder.

Når dette er skrevet, vil jeg også skrive at jeg skulle ønske at det var mer av en friere form, og et mer forløst språk. De sirkulære diktene hvor avslutningen henter inn sin egen begynnelse. De åpne ordbildene uten føringer for leseren. Det er her skriverens stemme blir tydeligst. Mange av disse er underfundige, og byr på nettopp den type undring vi ønsker oss når vi leser.

Å skrive dikt er ikke lett, og en trenger ofte mye tid, både i lineær og sirkulær forstand. For å få dem slik vi vil de skal være, trenger vi også distanse fra eget prosjekt. Jeg tror samlingen som helhet ville skodd seg på dette.

Diktboken er illustrert. Jeg hører nok til dem som synes at dikt for voksne skal stå på egne bein, diktet skal skape sine egne bilder, i leserens hode. Illustrasjoner kan derfor, i verste fall, oppleves som forstyrrende for leseropplevelsen. Jeg har derfor valgt å avstå kommentar på denne delen av utgivelsen.

Hanne Eftedal Brathagen, Speilbilder, innb/illustrert Sigmund Nyberg. LIV Forlag 2016.

 

 

 

Jann Rygh Sivertsen: Hver dag mer av mindre (bokomtale)

Siste bokomtale fra meg:

Samlingen er satt sammen av tre deler som innbyrdes er frittstående, både når det gjelder tema og motiv. Motiv som går igjen, er naturen, gjerne dens ulike fenomen som kan gi et stakkars menneske mye å gruble over. Men også mye fin poesi.

Av Kirsten B, litteraturviter

 

 

  1. del. Ordlendingen

I denne første delen finner jeg mye artig lek med ord, motivene i diktene er såpass forskjellige at det gir rom for mer enn ett bindende tema. Men det går greit. Trenger vi egentlig å gjennomtolke alt mulig? Mange tekster fra nålevende poeter kan oppleves slik som dette. Liker du det, er alt i orden.

Sivertsen skriver flott om fremtidshåp, og har tydelig også et nokså ambisiøst prosjekt, her vist i diktet Øyeblikket: «Jeg vil at hvert ord skal skinne/som små lysglimt/reflektert i andres øyne.»

2. del. Du og jeg

I poesi skriver vi ofte om det lyriske jeg, som ikke må forveksles med skriveren. Likeledes kan en oppfatte det lyriske ‘du’ som en like usikker størrelse. I dagligspråket bruker vi også ofte ‘du’ uten at vi dermed mener andreperson, slik vi bruker det i dagligtalen, som for eksempel i «du vet du har tatt feil, når …»

I denne sekvensen kan en godt tolke diktene slik:

Øynene dine

Ser alltid ned

Var usynlig så lenge

At du tror ingen ser deg nå

Ser heller ikke din egen skygge

Munnen din biter over ord

Jeg vil bare holde rundt deg

I hverandre

Bildet i mitt hode blir en person som holder armene rundt seg selv, kanskje av mangel på nettopp –du, eller et nærvær, eller ganske enkelt et ‘oss’. Derfor har denne delen mer preg av mangelen, lengslene, eller håpet om en ‘deg’ og samliv, i helt bokstavelig betydning:

To halve mennesker/hvisker noe/som kan bli/en sang

 

3. del. Gispe etter lys

Igjen kan motivet, dyret og ‘jeg’, sees som selvreflekterende projeksjon av selvet:

og klør som ikke

lenger er så skarpe

en mage som aldri

helt blir full

vi likner hverandre

dyret og jeg

Dyr, møll, hunder, biller, fungerer alle som bilde for selvets «forstørrelsesglassfingre» og søken etter noe, en mangel, uten at denne mangelen blir klarere uttrykt, i alle fall ikke for denne leseren.

Best liker jeg denne lille vakre gravskriften over en venn og pelsjeger:

Alt er som et pust

mot et vinterkaldt vindusglass

Ei froststjerne, et ansikt

borte

Jo, det hender livet slår sprekker. Fritt etter Hemingway: We are all broken. That’s how the light gets in. Cohen er kanskje mest kjent for bruken av denne metaforen: There is a crack, a crack, in everything/That’s how the light gets in. Og i denne samlingen dukker sannelig dette motivet opp igjen:

Det hender at

den kalde stålpiggtråden

som skjærer i hjertet

løsner litt

Da gisper jeg

etter lys

Fascinerende. De fleste filosofer og ganske mange andre fagfolk er enige om dette, at å leve innebærer lidelse, stress, uro, og om det blir for mye av alt dette, angst. Så fint da, å vite at vi også trenger disse delene av oss selv for å kunne kalle oss et menneske. At den som anser seg som uten lyte, kan være akkurat det, men kun i egne øyne.

I denne delen finnes også en ‘hun’. Jeg får ikke til å plassere henne i motiv, og strever også litt med å finne plassen hennes i tema. Kanskje er hun til slik skriveren selv tegner henne: I vann fra stille skogstjern/og i dråper av sol/mellom fingrene/er hun/men hvem.

Ja, hvem. En kan selvsagt fundere, kanskje burde ‘hun’ ha plass i en annen setting. Slik sett ville samlingen framstå som tettere og mer enhetlig.

Siden har vi verdensrommet, det sublime, det uendelige. Trøsten som ligger nettopp i universets uendelighet. Jeg lar disse ordene avrunde omtalen:

Jeg finner også trøst i

at stjerner som for lengst er døde

fortsatt skinner for oss alle

 

Jann Rygh Sivertsen

Hver dag mer av mindre.

Dikt. Heftet.

Som stemmer fra et annet rom, bokomtale

Ja, jeg innrømmer det. Jeg er blodfan av diktene til Kjetil Granli, særlig de med stemninger fra Dylan. Du er herved advart. Det VIL bli skrevet mye pent om dem. Jeg tror likevel at du kan lese videre, for andre kan også finne noe her, for eksempel «små spindelvev» fra en ungdomstid long gone, på sytti-, åtti- og nittitallet. Vi stopper der. Foreløpig.

Av KirstenB, litteraturviter

 

 

b

Tittelen er lånt fra Bob Dylans Highway 61 Revisited, tidlig Dylan. I denne diktsamlingen er Highway 61 antakelig et utested, som kanskje nå er borte, eller kanskje mangler det bare det åpne taket, der guttene pleide spille? Eller er Highway 61 noe annet? Metafor for et trygt sted bare?

De første diktene handler om å være femten. Uskylden, første gangen han og kameraten blir fersket sjanglende på veien, «han har drikki solo, sa jeg».

Diktene er konsentrerte minnebiter, og ikke alt som huskes er rosenrødt, det er også et oppgjør med valgene en tar. Og noen ganger, særlig når en er seksten, kunne valgene vært bedre:

hvis jeg visste at en skygge

fulgte meg, ville jeg kanskje

valgt annerledes,

men hvem vil ikke være med flokken

og danse til musikk

og få uvirkelige vinger?

Kanskje refererer sistelinjens «uvirkelige vinger» til rus, eller til de syntetiske erfaringene som en som er seksten tror er selve livet. Uvirkelighet, skapt av musikk, stemning, tekstbrokker, slik dette blir brukt gjennom hele diktsamlingen. Ja, slik jeg selv ofte har brukt og lånt fra blant annet Dylan, i egne tekster. Sitatene Granli bruker er for undertegnete noen ganger fremmede, og noen ganger bare så altfor velkjente. Det skader overhodet ikke leseropplevelsen! Og kanskje er disse uvirkelige vingene nettopp det, en stemning av uvirkelighet, som stemmer fra et annet rom. I dette har verken skriveren eller undertegnete noen svar. Og godt er det.

For jeg fikk engang det rådet, ikke bruk tekstsitat i poesi. Etter å ha lest denne samlingen har jeg lyst å spørre: og hvorfor ikke?

 

Undertoner

Bak de gode stemningene, minnebitene, festingen, musikken, ligger mørke vinteren. Dvale, nummenhet, kulde.

 

November, desember,

Nesten ikke kontakt med mennesker.

Hele januar

Mareritt hver natt

 

Jeg gikk så langt inn

Fant ingen vei ut.

Venner, dere går nye veier,

Jeg har byttet rom.

Dette kan leses på så mange måter. Uansett er dette kortet diktet, som har så mye selvinnsikt, slående, enkelt, og en sistelinje som med et stille drønn slenger igjen en dør.

 

Nye dager.

Siste delen av samlingen handler om, jeg vet ikke, men nærere fortid, kanskje like opp mot nåtid.  Diktene er lysere, det skildres stemninger som virker, ja, nesten optimistiske. Kanskje er det den voksnes refleksjon over det som var, og dette som i alle fall jeg kjenner igjen, erkjennelsen av at livet tross alt ikke er det verste man har.

Tryggheten ved å legge år bak seg, epoker i livet bak seg, få alder og forstand, formulert slik:

Vi var ofte frie før

Frie noen ganger senere

Vi er mye friere nå

Så enkelt kan det sies.

 

Kjetil Granli

Highway 61

Granbar forlag 2017

Heftet