Det er ikke så ofte jeg blogger om bøker, men etter å ha lest denne boken, ble jeg igjen fristet…
Plot: tynt, syltynt: men flere forskjellige historier spunnet sammen for å danne flere forskjellige mulige mistenkte. Javisstja, dette gjøres ofte, men sjelden så fantasiløst som her. De forskjellige mistenkte bindes IKKE naturlig inn i slutten, og det fungerer, – for denne leseren, komisk at løsningen på disse andre mistenkte og deres historier, skjer samtidig med opprullingen av den egentlige morderen. Yeahright.
Men det er ikke dette som gjør at jeg misliker boken. Dessverre har den også heller sjablonmessige karakterer (ravnsvart hår, ensomme ulver i sjefstilling) og den kvinnelige ekspolitien er vanskelig å tro på. Hun sliter tydeligvis med posttraumatisk stress-syndrom, heller i seg piller, uansett hva slags det er, hun aner ikke hva hun tar, eller hvordan de virker. De fleste jeg har vært borti som doper seg, er svært så godt inne i hva de tar, hva som virker sammen, kort sagt. Og de viser ingen mangel på selvdestruktivitet av den grunn, tvert imot. Jaja.
Men det jeg mest problem med, er at denne boken følger trenden i at alt skal være råere, og bryte gamle tabuer. Denne utfordrer tabuet om barnedrap. Ja, selvsagt er jeg for å bryte tabu. Det jeg har problem med, er måten dette er behandlet i boken. Det blir tatt livet av fire barn. Vi møter sågar etterforskerne på vei til åstedsbefaring, og de treffer på patologen:
«Vik nikket mot dem da de kom.
«Hei Ernst», sa Munch. «Dro de deg helt ned fra Oslo for dette?»
«Nei,» sukket Vik. «Hadde gjemt meg på hytta for å få litt fred, men det hjal visst ikke.» (s. 329)
Disse tre skal på første befaring i en barnedrapssak. Kommentarer er egentlig overflødige. Her lever de i alle fall opp til mytene om avstumpete politifolk… og avstumpet blir da også behandlingen av resten også.
Nok en gang undres en, åssen bestselgere blir bestselgere…
«Det henger en engel alene i skogen», Samuel Bjørk.
3. opplag 2013
Vigmostad Bjørke
bloggdikt 