Tanker rundt Laura Palmer, dikting, realities og Knausgårds Min kamp. Undertegnete har lest de to første bøkene , og kommer nok til å la resten ligge. Det følgende er et forsøk på å forklare hvorfor.
Hva skjedde egentlig med Laura Palmer? Det er lenge siden nå, men såpeserien Twin Peaks fikk mange jeg ellers regner som ganske oppegående, til å sitte klistret til tv– skjermene, uke etter uke, for å følge oppklaringen av mordet på Laura Palmer. De mest ivrige skaffet seg utskrifter av dialogene fra nett, som de kunne finlese i de lange dagene mellom ukesepisodene.
Ja, hva var det med Laura i Twin Peaks? Først og fremst presentasjonen, vekslingen mellom det virkelige, som vi godt kan kalle handlingsplanet, og det paranormale, som kan fungere som det metaforiske planet. Seerne ble holdt både inni og utenfor det rommet vi kaller virkelighet, eller ’realisme’, nesten som to parallelle univers, noe som gjorde at det pirrende begjæret etter å vite hva som egentlig hadde skjedd, ble dominerende.
En godt konstruert tragedie skal speile livet, sier Aristoteles, – gjennom sine knuter, som stiger mot et vendepunkt i historien. Personene og deres handlinger skal vekke avsky eller medlidenhet, og vendepunktet skal gi oss ny innsikt i allmenmenneskelige forhold. Slik fungerer ikke en såpe. Laura Palmers morder ble først avslørt da seertallene begynte å synke, det var publikum som bestemte fremdrift og utvikling. Høydepunktene i denne typen såpeserie legges bevisst til reklameavbrekk og avslutningsvis finnes det et klimaks, det vi kjenner som såkalt ’cliffhanger’, som skal holde seeren i age til neste uke.
Eivind Tjønneland mener, at i måten Knausgård har bygget opp sitt romanverk på, finnes nettopp en slik ”ubestemthet” , i resepsjonsteorien kalt ”Leerstellen”: ”Dette er tomme steder i teksten eller gåter som leseren må løse. Man stopper fremstillingen akkurat når det skjer noe dramatisk.” [Tjønneland2010:98].
Knausgård veksler altså mellom det selvopplevde, i nåtid og fortid, og med innlagte essayistiske partier. Knausgård har da heller ikke påstått at dette er sannheten, men ”dette er slik jeg husker det” [BT: 02102010], og det understrekes stadig at dette er en roman. Dermed oppnås akkurat samme effekten som ved Laura P, og bruken av virkelige navn fungerer som garanti for det ”ekte” og sanne i prosjektet, samtidig som formen (roman) utgjør det ustabile og tvetydige ved fortellingen.
Det kan være hensiktsmessig å skille mellom ’sannhet’ og ’fakta’ i romaner som påberoper seg ”ekte” virkelighet. Fakta forstått i denne teksten, kan i stor grad være sanne, de kan etterprøves. Måten fakta er satt sammen på, er derimot en tolkingsprosess, en utvelgingsprosess og betrakterens (forfatterens) formidling vil være basert på denne prosessen. Slik sett, ville jeg ikke stresset noe særlig dersom jeg var en av dem som var avbildet i en av Knausgårds bøker. Hvordan han opplever andre, er lik hvordan han opplever andre.
Som et av mange eksempel, la jeg merke til at i både bd 1 og bd 2 er det opp til flere ikke helt unge menn… menn som har barbert hodet for å skjule at de begynner å bli skallet; jeg kunne ikke sett disse mennene slik, uten med Knausgårds formidlende, tolkende, og kanskje noe skadefro blikk…
Utviklingen har for lengst innhentet Laura Palmer, case closed. Men hva med oss?? Nå har vi i årevis fått de fleste slags tabuområder trøkt inn i sanseapparatet, såpene har tatt steget fra lettferdige underholdningsprodukt til realities. Vi har kikket på ekte samleier og fått med oss utroskap og svik. MEN likevel, – vi er ikke tilfredsstilt. Hvorfor?
– O –
Sannheten er farligst når den forteller oss noe nytt om oss selv. Og da kanskje helst noe vi opplever som vanskelig… en uløst konflikt, et traume, en lengsel vi går og bærer på, som aldri kan bli noe av. De store temaene, død, kjærlighet, svik, menneskelig svakhet. Det store ved livet, de mange kvalitetene som gjør et liv til et liv. En typisk såpe gir aldri noe svar, ei heller en reality, de nøyer seg med å vise fram. Vi føler oss nærmest som kikkere og kanskje med en viss skadefryd over hvor dårlig det kan gå med andre. Stakkars. Og etterpå tvetter vi våre hender i sponsorenes såpe.
Og når blir fakta farlige? Når de med ulike forfattergrep settes inn i en bearbeidelse og formidling, der mer allmenne spørsmål, uløste knuter, kommer fram, og kanskje gi oss en innsikt av filosofisk eller eksistensiell karakter, som vi innimellom tenker at vi godt kunne vært foruten. Det er da de berører oss sterkest.
Eivind Tjønnelands bok Knausgårdkoden er vel helst et slakt av Knausgårds prosjekt. Men han har funnet en metafor for denne typen dikting som jeg synes er treffende. Han kaller verket, etter hvert fem bind, for en forfatters for tidlige sædavgang. Vel, jeg er kvinne, og tenker meg metaforen brukt på en litt annen måte. Samleie uten orgasme. Hva er det med Knausgård sin barndom, og ikke minst, hva er det med denne faren? Det er mektig stoff han presenterer, det bærer kimen til noe stort i seg.
Det finnes masse fine skildringer fra en oppvekst, selv om denne leseren ville funnet fram ’delete’ funksjonen, for å fjerne utrolige mengder fyllmasse. Det finnes blant annet en bensinstasjon som beskrives, – minst en gang for mye.
Men hva er det med denne faren? Det er en tragedie som rulles opp. En far som gjennomgår en nærmest Jekyll/ Hyde- endring i bind 1. Fra å være streng, men i alle fall streit, drikker han seg etter hvert fra vett og forstand, og lever på slutten et liv som de fleste heldigvis er forskånet fra å bivåne. Men vi får se de råtnende haugene med skittentøy i kjelleren, og farmor, som litt dement, tisser seg ut ved bordet når de spiser kveldsmat… Det er flott, det er ekte, det har kraft!
Men hva er det med alle sammen, og med faren, som til stadighet, – i småepisoder, blir trukket inn som en truende og negativ rollefigur for gutten Karl Ove?
Knausgård blander fakta, fiksjon og psykologisk identifikasjon, skriver Tjønneland. Identifikasjonen finner vi for eksempel i Karl Oves lengt etter å bli inkludert, som syes inn som en sår rød tråd.
Fakta begrenser seg etter min mening til å bruke ekte navn på bokens karakterer, samt navngitte steder. Bruk av nåtidsskildringer som veksler med fortid, skal sikre ytterligere autentisitet og troverdighet. Resten ligger i samme twilight – sonen som Laura Palmers skikkelse. I første bind studerer broren til lege eller samfunnsviter, eller kanskje noe helt annet? Det mistenkes bevisst manipulering med verifiserbare fakta, en teknikk bl a Axel Sandemose bruker, i flere av sine bøker. Og for å dra det helt ned på det praktiske og faktuelle nivået, hvor pokker er hjemmesykepleien når farmor trenger hjelp?
Selv Knausgårds kone er fremstilt på en nokså paradoksal måte, sammensatt av ytre og indre trekk. Første gangen han møter henne, blir klærne hun bærer, beskrevet i detalj, samt at hun er ”tynn, og vakker”. Men hun er faktisk mer enn kropp og klær: ” Utstrålingen hennes var mørk, vill, erotisk, destruktiv” (Min kamp, bd 2: s 168). Et nattedyr med en dominerende mørk side, altså ikke helt av denne verden? En vikarierende Laura P? Undres om denne beskrivelsen stemmer med hennes eget selvbilde?
Hans forhenværende kone har i BT tatt sterk avstand av hans formidling av henne. Hun føler seg brukt og uthengt, et etisk aspekt vi kan kjenne igjen fra andre romaner fra ”virkeligheten”. Men, som før sagt, no sweat. Det finnes lesere som ikke tror på dette, mesteparten går likevel inn under kategorien ’fiksjon’.
Likevel, for denne leseren, er det setninger av denne typen, som gir verket kvalitet: ”For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan.”(Min kamp bd1: 7) Dette er en fantastisk åpningslinje! Og viktigst, den bærer i seg løfte om allmenne tema, løft av allmenne eksistensielle spørsmål, på en helt annen måte enn den heller langtekkelige fortellingen om Knausgårds liv. Boken åpner altså med å ta for seg tanker rundt tabuet død: det trigger til videre lesning. Men Tjønneland har i sin gjennomgang funnet ut at det ikke kommer mer. Ting blir ikke nøstet opp slik leseren forventet, vi kommer ikke nærmere knutene i Knausgårds liv! Kanskje det er Karl Ove selv som blir Laura Palmer, som gjennom episode på episode fremsto som et levende lik, til hun til slutt ble satt fri av sine seere.
Postmodernismen innebærer en usikkerhet til alle plattformer vi engang måtte ha stått på og gir dermed uklare skiller mellom det formidlete og det virkelige. Kanskje kan hangen til ”ekte” og ”virkelig” stoff relateres til dette, en søken etter det som faktisk er ’sant’? Men postmodernismen tilbyr ikke svar på evige spørsmål, fordi den fornekter at svar finnes. Dette verket føyer seg i så fall fint inn under samtidens postmoderne paradigme. Jeg lar Knausgårds egne ord avslutte denne konklusjonen;
”En fingert verden?
Ja. Verden som overbygning, verden som ånd, vektløs og abstrakt, av samme stoff som tankene er vevet av, og derfor noe de kan bevege seg uhindret igjennom. En verden som etter trehundre år med naturvitenskap ligger mysterieløs tilbake.” (Min Kamp, bd 1:s 220)
Disse påstandene er jeg dypt og fundamentalt uenig i, enten han tenker seg det naturvitenskapelige univers, eller tanken som åndelig kraft. Dersom forfatteren hadde gått dypere inn i eget stoff, hadde han oppdaget at dette i alle fall ikke er sant.
Kilder:
Karl Ove Knausgård, Min kamp, bd 1 (2010) og 2 (2009)
Europeisk litteraturteori, Aristoteles om Diktekunsten, Universitetsforlaget (1987)
Bjørn Sørensen, Å fange virkeligheten, Dokumentarfilmens århundre, Universitetsforlaget (2003)
Eivind Tjønneland, Knausgårdkoden (2010), Spartacus
Peter Lamarque and Stein Haugom Olsen; “Truth, Fiction and Literature”,Clarendon Paperbacks (2002)
Bergens Tidende, BT – Magasinet, 02102010
http://tb.no/nyheter/julie-ble-slatt-ned-etter-temptation-island-1.1133741 Tønsberg Blad,
http://www.guardian.co.uk/tv-and-radio/2010/mar/21/twin-peaks-twenty-years-on Andrew Anthony
http://en.wikipedia.org/wiki/Twin_Peaks, Wikipedia
Denne anmeldelsen har været publisert i litteraturmagasinet Stemmer, 2010
bloggdikt 