Det hender at bøker ikke slepper taket i deg. Det hender at biter av setninger, bilder og stemninger henger i deg lenge etter at du er ferdig med den. Det hender at bøker berører deg på en måte som gjør at du helst ikke tenke på dem, karakterene som flyter rundt i et univers du ikke ønsker å se mer av, en handling som enda ikke er avsluttet. Slik er det med denne boken. Den har ingen egentlig handling. Den har ikke noen egentlige karakterer. Den har ikke engang noe egentlig plot. Langt ut i boken får vi for eksempel vite at Waages venn ikke finnes. Han er oppfunne for å lage en kontrast!
Likevel finnes det knuter. Nesten hver side av boken henger i knuter, hele makramèer danner overraskende mønstre, og også tråder som ikke ender opp i noe. Synge, et ørlite tema, en knute som er utgangspunkt for nye mønstre, et overdådig knytverk av et helt voksenliv. Eller fler.
Det er problematisk, dette her. Jeg kjenner til autisme, jeg var en gang en av dem som gav råd, trente autister i alle dagliglivets situasjoner, jeg visste noe om autisme. Siden satt jeg i forvaltningen og gav ut avlastning og støttekontakttimer og ellers ting som hører inn under Lov om Sosiale Tjenester § 4.3.
Jeg visste at foreldre av autister har det tøft, autister bryr seg ikke om døgnets rytmer. jeg vet noe om dette her.Inntil jeg ble skikkelig voksen. Nå vet jeg nesten ingen ting. Det er slik denne boken virker på meg. De sa at autister er innesluttete. Tidligst sa de at barn ble autister dersom mor var følelseskald. En gang kjente jeg en mor som fikk dette slengt i fjeset, hun fremsto som det vi med en annen diagnose kaller nevrotisk. Thank you, Freud.
De sa at autister kan finne veien ut av boblen de lever i. Få språk, venner, relasjoner. I vår så jeg flere tv-program på svensk tv om noen klinikker i USA. De brukte særtilpassete treningsprogam, og folk som ligner dem jeg har sett virre rundt på tåballene, språkløse, snakket og tok eksamener. Gav ut diktsamlinger. Det gav meg gåsehud. Dette nevner jeg fordi jeg sanser at en av Waages knuter er nettopp dette. Spørsmålet alle vi som har jobbet med autister spør oss: hva finnes innenfor?
Jeg har truffet G. Jeg kjenner litt av historien hennes, det blir vanskelig å skille tekst og såkalt virkelighet. Det lille jeg har sett av henne, klippet fra Guru og Adferdsterapeut Ivar Løvaas opptreden i på åttitallet, er et minne jeg bærer. Jeg har seinere vært på seminar med Løvaas, ingen kan si han ikke er flink. For G var ikke dette nok, det kan en lese ut av sidene om livet hennes. Det er så vanskelig, barnet som alltid løper en annen vei når du åpner armene for henne. Det er så vondt; er hun egentlig glad i oss? Hva finnes inni henne? Hva liker hun, hvem? Bilkjøring. Far kjører milevis med henne, og han synger for henne. Det liker hun. En ørliten sprekk, et pustehull med mild bris? Finnes det sanger inni henne, musikk, hele symfonier og musikkstykker som ingen andre hører?
Det er vondt å lese om familien. Om samspillet som ikke er der. Om en datter som vil noe hun kanskje ikke vet hva er, bare at det ikke hører til i det de andre gjør. Landet innenfor. G lærer visstnok å snakke, i alle fall noen ord. Sangen lever inni henne, en dag slepper noe ut:
«Det er som om ho har hatt songen i seg lenge, sunge han, stilt, ein stad i seg, men no smittar songen over til munnen, tunga, stemmebanda. Ho syng, kviskrande, mest til seg sjølv, men ho syng. Ho er 34 år.
Min hatt den har tre kanter, tre kanter har min hatt.
Og har den ei tre kanter, så er det ei min hatt.»
Dette ble for meg nøkkelen til forståelse av G. Kanskje ligger det ikke symfonier et sted og verker seg vei til de en dag brister i toner som gir oss en ny forståelse av henne og alt hun er. Kanskje er Gs verden enkel og lettforståelig, kanskje skal hun aldri komme lenger ut enn i dette øyeblikket. Det er melankolsk, det er sårt, men det er sant. Og vi må være glad i henne for det hun er, ikke det hun kunne blitt, og antakelig aldri heller skal bli. Å elske en annen er å gi slipp på egne projeksjoner.
Tilslutt må jeg spørre meg selv om dette virkelig ER en bokanmeldelse, eller er om denne teksten er en utblåsing av egne frustrasjoner og egne opplevelser med autister. Det er kanhende slik. Det fungerer likevel. De angår oss alle. Les boken.
Lars Amund Waage, Syngja. Roman. Forlaget Oktober 2012.
Vinner av Brageprisen.
bloggdikt 