Det er en stund siden jeg leste denne kritikerroste boken, og anmeldelsen blir dessverre etter hukommelsen. Boken har jeg for lengst kvittet meg med, av grunner jeg kommer inn på etterhvert. Selvsagt en styrke om jeg hadde hatt sitat for å underbygge påstandene mine, men leseren får stole på mitt ærlige grønne blikk…
Lundell leverer som alltid varen, dvs krim med brukbart plott, brukbare karakterer og troverdige hendelser. Eller? Jeg møtte motstand i meg selv av selve plottet i denne boken. Den skyldige, som gradvis avdekkes, viser seg å være psykiatrisk pasient av det mer alvorlige slaget. Absolutt ikke kurert, men stadig på frifot, manipulerer hun, planlegger «onde» handlinger for å beskytte seg selv, og hennes gjerninger er flere ganger referert til som ondskap. Ondskap, Lundell? Det virker som om forfatteren her blander sammen begreper hun ikke har kontroll over. Eller mener Lundell at psykiatrisk sykdom er synonymt med ondskap? Jøje meg. Trodde det var lenge siden dette var gjengs tankearv. Ser ikke Lundell at hun herved bidrar til å sette en hel gruppe mennesker i kategori ‘farlige’?
Egen erfaring er at disse menneskene er mest farlige for seg selv, og at selve evnen til å planlegge, manipulere IKKE er en del av sykdomsbildet. Tvert imot. En viss rettsak ang 22. juli og skriveriene rundt den skulle kunne brukes til å underbygge dette.
Og hva er egentlig ondskap? Det ville vært interessant om forfatteren heller hadde tatt omveiene rundt å utforske dette. Slikt blir det gode bøker av. Denne boken derimot, føyer seg inn i strømmen fra bl a amerikanske filmer, der psykiatriske pasienter fremstår som reine mordmaskiner; ondskapen personifisert via sinnslidelse.
Nei, Lundell, dette burde du holdt deg for god til!
bloggdikt 
For ordens skyld : jeg har ikke lest den aktuelle boken. Men jeg liker vurderingen din og ikke minst at du peker på noe som etter min mening er alvorlig med boken. Dette er viktig grunn og det er grunnleggende å ha tunga rett i munnen når man skriver seg inn i landskap som dette!