En gang kjørte hun en rød cabriolet
På en endeløs gråsvart strek snevret den seg mot en horisont
hun ikke visste noe om
Ein varm vind puslet mykt i håret
og radioen spilte gammelpop fra
en tid da hun enda ikke var født
I kjølebagen hadde hun nok vann til motorstopp og stille strekk
uten folk eller synlige tegn på liv
kald kylling og salat
Den gangen var hun på vei og
en stille vind strøk bort navnet hennes
og alt hun hadde lagt bak seg og som ørkenen tar til seg
og beholder
Da kvelden og stjernene kom
sto et rådyr lyttende i vegkanten
øyne som ekko av hennes egne frontlykter
hun bremset mykt mens Beach Boys sang hvor bra alt hadde vært dersom…
og slapp bilen ut
i midten av vegbanen
ho ville ikkje drepe noe levende
Ikke da
Hun var en reisende i egen tid
i egen kultur
og ingen hadde kræsjet fly inn i Twin Towers
Dette var alt
en navnløs kvinne
musikken, bilen, den varme vinden,
lydløst susende på et øde ørkenstrekk
mot ein tid som enda ikke var
annet enn
den snorrette og uendelig snevrende streken
hun trodde hun aldri skulle nå igjen
bloggdikt 
Jeg blir sittende igjen med et utrolig sterkt bilde. Ei bilde jeg ikke glemmer så lett, for jeg hadde lest dette tidligere, og bilde sto fast da jeg begynte å lese. Du skriver med fynd.
Alikevel er det en viss ro over dette og mye av det andre du har lagt inn her. Godt å lese deg!
Kjære Betsy. Takk for at du kommenterer og reflekterer over denne teksten. Ja, er skrevet for lenge siden, og nå revidert, faktisk gjort litt lengre enn den var. Ble sendt inn til litterært magasin, men der gav den dessverre ikke noen klangbunn.
Kanskje må en ha reist ørkenstrekk, i en kabriolet, en temperert ørkenkveld, for å «se» hva dette handler om? 😉