Inni meg leker et barn

 

Inni meg leker et stille barn, og

en guttejente klatrer i trærne

rundt dem bråker en gretten tenåring

En mor holder styr på dem alle

passer på at de vasker hendene

og at de husker gymtøy og vennlighet

Som en russisk dukke

lag på lag av jenter, damer og mødre

lever vi ut dager og netter

latteren, sinnet og tårene

som til sammen blir årene

og tiden vi har fått på jorden

I speilet kikker en aldrende kvinne på meg

med furer i hud

og smilerynker rundt øynene

holder hun oss alle fast

gir oss tid

gir oss rom

Innsirkling, eller veien til himmelen? Eller helvete?

Jeg har nå lest alle tre bøkene i triologien. Hver bok med stigende interesse, hvordan skal du ringe inn dette, da, Carl Frode Tiller?

Første bok er bygget på et spennende konsept. Hovedpersonen, David, husker ikke noe fra livet sitt og ber via en avisannonse folk som kjenner han, om å sende brev der de forteller det de vet om han.

En glimrende ramme for spennende fortellinger, der de som skriver inn, like mye sirkles inn i historien, som de brevene de også har satt seg ned for å skrive. Det er mørkt, det er dystert, og ofte er fortellingene like mye miniromaner om bipersonenes liv,, som de handler om livet til David. De bekrefter ordet om at alle menneskers liv er spennende romanfortellinger, om en skrev dem ned. Ja, sant, det.

Hver historie, hver aktør som dukker opp i denne fortellermosaikken, er også med på å gi hovedfortellingen om David spenn, energi og en egen framdrift som minner om gammeldagse landeveier, der veien går i tilsyneltende unødvendige svinger, følger terrenget, og du ikke aner hva som befinner seg bak neste bakketopp. Kort sagt, om her og en av de som er med i disse bøkene, vekkes nysgjerrigheten, og jeg skulle gjerne lest mer om dem.

Samtidig blir bildet hver av disse historiene danner om David, så sprikendene at det grenser til det sjølmotsigende. Men bare nesten. David blir smidd til en fyr som som har flere fjes og flere roller, og utrolig mange sider ved personligheten sin etter hvor han befinner seg i livet, eller i verden. Han er likevel ganske troverdig, Fordi det bor så mange sider i han, minner han oss smertelig om oss sjøl, hadde jeg nesten sagt. Eller jeg skrev det.

Det blir svære sirkler og mange frynser å nøste opp. De fleste i bøkene møter vi bare en gang. Davids bilde og selvbilde bygges opp og rives ned, flere ganger. Jeg er ikke sikker på om jeg liker han, på bakgrunn av noe av det jeg vet om han. Jeg er ikke sikker på om jeg misliker han, heller, på grunn av alt det andre jeg vet…

Det jeg derimot med en viss sikkerhet kan si, er at slutten er fin, kanskje for fin. Kanskje rider de bølgene i en velbygget Saga Princess på vei mot et moderne fiskeeventyr, der prinsessen viser seg å være ekte. Jeg vil ikke røpe og ødelegge for nye lesere, men bare til slutt stille spørsmålet: er det så greit, så enkelt, skal vi alle til slutt  finne gullgryten ved foten av regnbuen og der slutter det hele…for noen er det kanskje sånn. For de fleste av oss, dessverre, nei.

Men likevel, for språk,- flott nynorsk, oppbygging, – genial og virkningsfull, troverdige og spennende personer, psyologisk innsikt, osv osv osv. Alle bøkene har høy kvalitet og er noe av det beste jeg har lest på flere år. Oppsummert:

gi nå mannen Nordisk Råds litteraturpris! Det har han fortjent.

Carl Frode Tiller: Innsirkling 1 – 3. Aschehoug Forlag 2007 – 2014

Til et brudepar

Kjærlighet kan aldri komme bort

Kjærligheten er som solen som varmer kroppen din og lever videre i smilet ditt

Hekken gjemmer hundre struper som synger deg ut porten

Og kjærligheten stryker over kinnet ditt med en finger før den skynder seg bortover gaten

Du tar noen skritt etter

vi følger alltid etter kjærligheten

det er slik vi er skapte

Husker du første gangen

Som to mjuke rullestein ringet inn av en skinnende himmel

Speilet to blanke spebarnsøyne dine egne

Og evigheten falt stille ned som en ny horisont

du skjønte var større enn deg selv

 

Siden kunne kjærligheten hete lillebror eller lillesøster

de syntes du var det største på jorden

og alt du gav fikk du tifold tilbake

 

Kjærligheten kan også gå på mjuke poter og ha de våteste kyssene

gråten da du en dag såg den gamle hundens lidelse

Kjærligheten kan ikke vare evig, tenkte du kanskje da

Men da, nettopp da, viser kjærligheten at den aldri kan bli borte

Hundens minne, og alle andre du har elsket, lever videre i deg

 

Nei, kjærlighet kan aldri bli borte

noen ganger da du hastet etter

så den forsvinne rundt et hjørne

lot deg sitte aleine i en krok på pubben

var det som om du skammet deg,

for kjærligheten som aldri ble din

i de dagene så du ikke hun som holdt døren for deg

 

kameraten som ville ha deg med på kino, sykkeltur, eller en øl

og kanskje, noen dager, tenkte du tanker rundt hat

 

Sorgen har sine steg

kjærligheten har sine

vi går dem begge til hver sine tider

 

kanskje trodde du kjærligheten var en rettighet

noe som klasket ned i postkassen din hver dag, eller en konto der du kunne dra plastkortet

men alle vet jo, at ingen får gaver hver dag

og kontoer fylles ikke opp av seg selv

 

kjærligheten møter oss med oppgaver, gjøremål,

og ting du skulle ha gjort for andre

det er et ork, det er et mas, men hvordan ville det vært, om ingen lyttet etter stegene dine?

 

kjærligheten er de klærne du drar på deg hver dag,

og speilet de andre holder opp for for deg

uten dem, uten speilet, er du ingen

 

 

 

 

 

Jeg skriver!

Jeg skriver når jeg er glad, jeg skriver når jeg er trist. Jeg skriver når jeg har noe å feire og når jeg har noe å glemme. Jeg skriver frem duggdråper og måneskinn og noen ganger en vintervind.

Jeg skriver om troll! Lar ordene lyse som lykter, som trenger inn i de stirrende øynene. Da sprekker trollet og alle kan gå rolig til sengs.

Jeg skriver om kjærlighet, om ørsmå fingre som famler luftlett over dynen, eller hun som vender hver kvist en vårkveld, for å finne igjen.

Jeg skriver om våren. Om ugress, luking og plantevern. Jeg skrev en gang om en som gikk seg vill i en rododendronbusk, men det er jo bare tull. Eller egentlig ikke.

Jeg skriver om kister og kalde hender. Om flokker av folk på vei inn i tåkeheimen, noen som en gang sto meg nær glir bort, mens savnet står fjellstøtt tilbake.

Noen ganger stabler ord og linjer seg oppå hverandre og det jeg tok fram i sted, har mistet alt liv og all kraft. Jeg skriver til en usynlig leser og ler når hun ler, og blir lei meg, når hun snur seg etter fjernkontrollen.

For jeg skriver til deg. Det buldrer i demninger og sildrer i vårregn og markene blir grønne og siden brunet av sol. Jeg har funnet nøkkelen, jeg gir nye navn til alt du trodde var velkjent. Jeg kan få deg til å gråte, kjære ukjente venn. Men ikke uten at jeg har grått selv.

Noen ganger treffer jeg folk jeg aldri har kjent. Jeg gir dem navn, historie og ord å si, og de forteller meg ting jeg aldri før har tenkt over. De viser meg bilder og jeg skriver, skriver, fort, for å få det ned, alt sammen. Siden tørker de opp som papirdukker og jeg samler dem i ryddige avsnitt til en ferdig tekst. Men de våkner til liv, hver gang noen leser teksten. Det er trolldom, det er magi, det er vidunderlig.

Derfor skriver jeg, slik lever jeg.

Tanker rundt: Himmelrike og helvete, Englenes sorg og Menneskenes hjerte.

Jeg er med i en lesegruppe, og vi bestemte oss for å lese første bind i Nordisk råds litteraturprisvinner 2013. Denne er første bind i en triologi skrevet av Jôn Kalman Stefansson fra Island. Island! Et reisemål som står, eller sto, høyt oppe på min personlige liste over «must see».

Men det var lite av jettegryter, varme kilder og blå laguner i denne boken. Til gjengjeld var det mye hav, mye uvær, kulde som tok livet av folk.  Hele familier blir utslettet i dette episke dramaet som foregår en gang på den tiden seilskutene måtte vike for dampskip.

Det er mye vondt blant folk i disse bøkene, og særlig i siste bind frykter vi at det vonde skal overta makten for godt. Stefansson skriver flere ganger om menneskenes vondskap. En vondskap som ligger latent i alle mennesker og som løfter sitt stygge hode når mennesket får makt og anledning.

En skildring av en fyllefest i et vertshus fungerer på ypperlig vis som illustrasjon for maktmisbruket og det vonde folk i overposisjon kan gjøre mot dem under seg, i det lille og barske samfunnet «Plassen». Her er scener som er så rå og brutale at de er vonde å lese.

Men det finnes håp. Vi må ikke ta håpet fra gjennomsnittsmennesket, omdikter jeg, fritt etter Ibsen, og i siste boken bryter tilslutt noen solstråler en ellers blåsvart stormfull himmel. Det var bra og det var på tide.For det finnes gode folk i alle lag og i alle samfunn. Jeg hadde ellers kommet til å liste boken FØR Amalie Skrams festlige triologi Hellemyrsfolket, som i denne sammenhengen kunne fremstått som reine komedien, med det unntaket at i hennes bøker er det arv og miljø som gjør personene hennes til slike stakkarer. Det finnes godt og vondt i oss alle, vi kan selv velge hvilke deler av det menneskelige stoffet i oss vi ønsker å ta fram.

Utgått fra Press Pocket 2013

Til min eldste bror. In memoriam

En gutt en hage og en fotball

Trikse, knikse, hode, kne, kne, hode

En ball som ikke treffer bakken

Aldri må dette ned

En smidig guttekropp

Ballen som dras som en magnet mot et kne

Gang på gang på gang

Svetten på overleppen din

Viljen i de sammenknepne leppene

Ballen som sjelden treffer bakken

 

Storebror

Så stor du var,

En aura av skyggefull taushet

Det gjorde deg fjern, utilnærmelig, som Gud,

eller noen en får øye på fra et bussvindu

Du så meg ikke

før jeg en gang satte fingeren fast

i vrideren på mors nye vaskemaskin

Det var vondt

Jeg hylte av smerte og så gråt jeg høyt

Jeg vet at du så meg da

For du dro en pastilleske opp av lommen

Se her, vil du ha et drops, sa du

Jeg nikket og sluttet helt sikkert å gråte

i undring, for jeg skjønte, at du var snill og at du gav meg dropset

for å trøste meg

 

Det var jenter og en begynnende bart

En sixpence, som den Bob Dylan har?

Det albumet med Hard Rain, du vet?

Det var jenter, på sofaen og på fanget ditt

Som blonde alver kom de tilsyne og rant de bort med solen

Det var en som ble tilbake

Uavhengig av solens gang

 

Siden ble vi like gamle

Og fikk gli inn på fjorder vi ikkje hadde visst om

Kalanker het de, og var en del av nye landskap og nye ord som var

kjente og fremmede på samme tid

jeg er glad vi fikk gjøre det

dele latter og vin i Provence

 

likevel

gutten i t-skjorte står tilbake

en bart, som svette på overleppen

dumpe små drønn, en ball som spretter

fra kne til kne

holdt fast av usynlige snorer

en ball, som aldri skal nå bakken

 

Bokanmeldelse: når engler dør

Det er ikke så ofte jeg blogger om bøker, men etter å ha lest denne boken, ble jeg igjen fristet…

Plot: tynt, syltynt: men flere forskjellige historier spunnet sammen for å danne flere forskjellige mulige mistenkte. Javisstja, dette gjøres ofte, men sjelden så fantasiløst som her. De forskjellige mistenkte bindes IKKE naturlig inn i slutten, og det fungerer, – for denne leseren,  komisk at løsningen på disse andre mistenkte og deres historier, skjer samtidig med opprullingen av den egentlige morderen. Yeahright.

Men det er ikke dette som gjør at jeg misliker boken. Dessverre har den også heller sjablonmessige karakterer (ravnsvart hår, ensomme ulver i sjefstilling) og den kvinnelige ekspolitien er vanskelig å tro på. Hun sliter tydeligvis med posttraumatisk stress-syndrom, heller i seg piller, uansett hva slags det er, hun aner ikke hva hun tar, eller hvordan de virker. De fleste jeg har vært borti som doper seg, er svært så godt inne i hva de tar, hva som virker sammen, kort sagt. Og de viser ingen mangel på selvdestruktivitet av den grunn, tvert imot. Jaja.

Men det jeg mest problem med, er at denne boken følger trenden i at alt skal være råere, og bryte gamle tabuer.  Denne utfordrer tabuet om barnedrap. Ja, selvsagt er jeg for å bryte tabu. Det jeg har problem med, er måten dette er behandlet i boken. Det blir tatt livet av fire barn. Vi møter sågar etterforskerne på vei til åstedsbefaring, og de treffer på patologen:

«Vik nikket mot dem da de kom.

«Hei Ernst», sa Munch. «Dro de deg helt ned fra Oslo for dette?»

«Nei,» sukket Vik. «Hadde gjemt meg på hytta for å få litt fred, men det hjal visst ikke.» (s. 329)

Disse tre skal på første befaring i en barnedrapssak. Kommentarer er egentlig overflødige. Her lever de i alle fall opp til mytene om avstumpete politifolk… og avstumpet blir da også behandlingen av resten også.

Nok en gang undres en, åssen bestselgere blir bestselgere…

 

«Det henger en engel alene i skogen», Samuel Bjørk.

3. opplag 2013

Vigmostad Bjørke

 

Drømmer er av livet laget

Har du noen gang drømt om å se hval? Jeg har. Jeg skal fortelle deg, bit for bit, alt dette mektige, underlige, snuttene, som til sammen har dannet livet mitt, bruddstykker, og noen ganger, ting som har endret det for alltid. En dag vil det være for seint. Noen gangen blir jeg påminnet om dette. Som i dag, da jeg får innkalling til sykehuset for utvidet kontroll.
Jeg var en gang på en strand, jeg så hval svømme mot sør. Mange hval. Den enorme halefinnen som står opp som et spyd hver gang en av dem søkte seg mot dypet. Jeg satte meg ned på et enormt stykke rekved, på en strand av rundslipte rullestein og jeg hørte vinden herje med steinene. Jeg glemmer aldri den dumpe rumlingen, lyden av vind sterk nok til å ruske løs stein.
Gjennom tusenvis av år slipes de glattere og rundere og det kan minne om sekundviserne på en evighetsklokke. En gråhval svømmer sakte forbi, vel femti meter lenger ut. Så nær! Idet jeg satte kikkerten for øynene for å se bedre, skar den opp av vannet, og hele den veldige buken svevde noen korte sekunder over vannflaten. Ærefryktige natur! Synet fikk meg til å glemme alt annet og jeg spratt opp! Jeg mistet selvfølgelig hvalen ut av siktet og da jeg igjen fikk fokus, var det bare de grå bølgene som plasket mot hverandre. Et stykke evighet, glidd forbi før sansene fikk tatt tak…