Bokanmeldelse: Å gjøre seg virkelig.

Liselotte Steinwender

Gjøre seg virkelig

Epos forlag 2015

 

 

 

Jeg har valgt å lese denne boken som ungdomsroman, av grunner som kommer frem i det som følger.

Først og fremst skyldes dette de mange skildringene av narsissistiske ungdommer og da særlig hovedpersonen. Vera strever med lett gjenkjennelige problem, i alle fall for alle som en gang har vært tenåring. Er jeg pen nok, slank nok, liker han meg, hvordan skal jeg få han til å like meg?

Tallrikt er temaet beskrevet, og jeg må innrømme at begynnelsen av boken ble i meste laget; ordrik, det rulles sigaretter, menthol, Gauloise og Prince fiskes opp av lommer og vesker, det røykes og røykes, på kafè og hjemme, uten at denne leseren klarer å se om dette motivet er meningsbærende ut over det å fungere som beskrivelse av ungdommer på, – jeg tipper, åttitallet. Det refereres til musikk. Også denne typisk for tiåret, og kanskje ikke så meningsbærende for folk fra nyere tid? Vi som var ung da, vet jo innmari godt hvem Dire Straits er, men nå? Dette livet til disse som ikke evner se noe utenfor seg selv, kan lett bli kjedelig.

Ja, faktisk synes jeg ikke Veras spiseproblem er så veldig annerledes enn de vi får fremstilt i andre media, ikke før på slutten, det skal jeg komme tilbake til.

Blod, svette og tårer. Det skal koste å skrive noe som rører andre.

Jeg tror romanens første del kunne hatt fordel av å blitt kuttet ned.

Språket er enkelt, stort sett holdt på et handlingsplan, men i en velvillig lesing kan en si at en del av det som skjer, kanskje er ment å bære elementer fra en dypere mening.

 

Det hender at en roman blir bedre ut over mot slutten, men det er sjelden. Likevel er det akkurat det som skjer under lesningen av denne.

Hovedpersonen detter ut av boblen hun har levd i og må ta standpunkt til hvordan hun skal leve resten av livet. I denne situasjonen konfronteres hun med sin store tenåringskjærlighet, og i dette siste møte skjønner hun forhåpentligvis hva for en selvopptatt pingle han er. Og har vært hele tiden.

Forholdet til mor blir også spennende, skulle ønske det var bygget mer ut. Alle forteller Vera for en grei mor hun har, men leseren får ikke mye å gå på når det gjelder Veras temmelig ambivalente forhold til henne. Det hender til og med en gang at mor i avmakt slår, fordi Vera skjuler så mye for henne:

«Skal du slå meg mer, kanskje? Vær så god, hvis du har glede av det. Det er jo en uselvisk, moderlig ting å gjøre … […] …

Din fordømte, bortskjemte drittunge! Alt jeg har gjort for deg, ofret en virkelig lovende karriere, klart meg alene i alle år og alt jeg får tilbake er dritt, stygge kommentarer og sarkasmer … […].»

I forholdet mor/datter ligger mye stoff som godt kunne vært utforsket nærmere.

Ambivalent er også forholdet til venninner og beskriver kanskje Veras egentlige problem, det å ha varige gode relasjoner. Likevel virker det litt underlig, at hun klarer å beholde en venninne som hun i et tidlig stadium misbrukte og skjelte ut på det verste.  Denne venninnen, Tanya, må være en engel.

Men det går galt med Vera. Uten å kunne stoppe den selvdestruktive fremferden mot egen kropp, slår den hardt tilbake. Og med ett står hun tilbake på et punkt lenger bak enn der hun startet og kanskje har hun selv skyld i noe av det vonde som skjer.

Er det håp? Jeg vet ikke. Kanskje kan de kreative evnene hjelpe henne å sette ord på vanskelige ting, det ligger håp der, på de siste sidene.  Kanskje var den en slik hendelse som måtte til for at Vera skulle vokse ut av kokongen, bli kvinne.  Men skal hun stå løpet ut, må hun antakelig ta imot hjelp mot spiseforstyrrelsene. Det finns ikke verre speil, enn trollspeilet til en anorektiker.

 

KirstenB

 

 

 

 

 

 

Kriminelle tanker fra en hensatt

Gunnar Staalesen skriver gode krimbøker. Bruken av vær «Solen traff meg i hodet som en gal konges scepter«, «himmel som minner om oppvaskvann«, føre og beskrivelser av bydeler, steder og smau i Bergen, som viktige deler av underteksten, er unikt for han. Med andre ord, når han beskriver hvordan personer bor, er dette med å danne forståelsen vår for personen. Det blir stor forskjell om noen bor i sentrum, i Åsane, eller på Hop, for den saks skyld.

Inn i teksten lures utvalg fra bydel, hus og hage, som forteller oss en hel del om personen som skrives frem.  Og mye av dette kunne faktisk gått som reine observasjoner. Det ER forskjell på om en bor i blokkleilighet i Åsane, eller tilbaketrukket villa på Hop, alle vet jo det?

Siden fikk vi Chris Tvedt. Og nei, han er ikke en arvtaker etter Staalesen. Men en gledelig overraskelse ble han, slukte første boken jeg leste. Siden er det blitt flere, ingen nevnt, ingen glemt.Det går for dem begge, forresten.

Styrken til Tvedt ligger først og fremst i språket, som til tider har høy litterær kvalitet, ahn unngår bruk av klisjèer og bøkene fungerer dermed som snop for sånne som meg. Men det jeg liker aller best ved hovedpersonen, advokaten Mikael Brenne, er at han viser mange menneskelige trekk. Og  attpåtil er han advokat! Det er så en kan få troen tilbake på denne rasen. Vel, noen av dem, da. I boken jeg nettopp har lest, forsvarer han en pedofil bølle og morder. Vanskelig stoff, som lett kunne blitt et mareritt i klisjèer, manglende empati og litterær avstumpethet, som i en viss bok jeg anmeldte her for en stund siden, «Det henger en engel alene i skogen». Selv tittelen er misvisende og uten sammenheng med innholdet… Men dette mestrer Tvedt, så nennsomt at vi i tillegg til et spennende plot, sitter tilbake også med tårer i øynene for det unge livet som ble tatt og for hennes pårørende. Sjeldent!

Felles for de to blir derfor menneskesynet. Krim er underholdning, jada, men det er også dypt alvorlige sider ved et hvert lovbrudd, som begge behandler på en akseptabel måte og med respekt for menneskeverdet.

En viss fyr, som visstnok holder til i Oslo, kunne hatt noe å lære her. Het ikke siste boken hans «Mere blod», eller noe sånt? Aggressivt markedsført via alt mulig, fra netthandler til Rema 1000.  Det er lenge siden jeg leste noen av bøkene om Harry Hole, de kjeder meg. Men han er visstnok det største som har hendt kriminalsjangeren her i Norge.Markedsføring og salgstall betyr mest, antakelig.

Er det rart folk leser mindre enn før?

Det vi ikke ser

Vi må hjelpe de fattige, sa vi

og tenkte på flokkene av apatiske folk på tv

sittende på tepper og med storøyde barn i fanget

vi så de runde gassfylte magene, de dehydrerte kroppene

gribbene som voktet på byttet

 

da sendte vi penger med tre tastetrykk

det kostet ikke mer enn noen sekunder av livene våre

men gav oss en god følelse i ukevis

 

Nå står de på trammen vår

har navn vi aldri har hørt før

og øyne vi ikke vil møte

Stemmen inni oss

stemmer har sagt det før

gud er til

men hvem er de som tror seg å stå i guds sted?

hvem er de som tolker guds vilje?

vis meg at det var gud som tok livet av uskyldige mennesker

og jeg kaller deg løgner, for det var du og dine like

 

vis meg en grense mellom folk, som ikke er skapt av oss sjøl

hvem eier vinden?

hvem eier naturen?

hvem rår over sol, snø og regn?

 

kan ild være kald?

kan snø være varm?

kan kjærlighet være hat?

 

stemmer har sagt det før

gud kjenner ingen religioner

og for folkeslag er han blind

kan svik bære kjærligheten over en vanskelig tid?

kan bomber få barna til å slutte å gråte?

 

kjærligheten har mange navn

ett av dem kunne vært Gud

 

 

 

 

 

 

Kvite flagg over sofakanten

 

 

Eg vifter med eit kvitt flagg, eller det er eit stykke tørkepapir, hastig reve av,

det siste papiret som klistra seg til rullen, fullt av lim som blander seg med det våte frå augene mine.

Men eg skal tørke tårene mine, eg skal reise meg opp frå sofaen

når dei berre slutter å renne, ein gong

 

Eg er ikkje destruktiv. Eg skal rydde i rotet eg laga, då du ikkje hadde vore heime på ei veke

Ikke berre dei gamle avisene og snopepapira og vinflaskene, eg skal rydde, du skal få sjå, korleis tankane mine samlast om viktige ting, som krig, svolt, og dei stille toga av folk på flukt

 

Eg har og eit kvitt flagg i neven, eg er ikkje så egosentrisk at eg ikkje veit

at desse menneskja har det verre enn meg

Eg drar det kvite over augene mine, eg skal aldri overgi meg

Til nauda, hatet, eller deg

Eg skal bære sorga med hovudet høgt

Når eg ser deg igjen ein dag, fingre fletta inn i fingre, auge som ler mot auge

eit tilfeldig møte, på butikken eller pøbben

Så har eg kvitta meg med tårene og alle dei vonde tankane, skammen, sjølvhatet,

For det var du som gjekk

 

Eg skal gå ned med mitt skip

Aldri meir skal kvite flagg strykast over augene mine

Aldri skal eg overgi meg, heller vil eg legge ut miner over heile stovegolvet

Aldri skal eg slutte elske deg

men kanskje meg sjølv

 

Med takk til Didos vakre sang «White Flag» og ikkje minst,  forfattar og skrivekurslærar Bente Bratlund, som gav meg sjølvtillit nok til å lage nye tekster

 

Funderinger over to versjoner av èn tekst

Om du skulle lese dette, ønsker jeg tilbakemelding på hvilken versjon du liker/synes er best.

BLANKE ARK. Opprinnelig versjon.

 

Hunden min og eg for nedover veien i går, vi visste begge kor vi skulle

Vi går den samme veien, stort sett hver dag

Dagene er blanke, isen har lagt seg i pytter og forsøksvis som glitterpynt i lange strimer, over veier og smug

Hunden min fryser

Labbene settes forsiktig ned, ett for ett steg, så ikkje saltet skal trenge inn mellom potene

Hun går ikke godt i kulden, hun går enda dårligere i kulden enn ellers

Vi går over hovedveien, passer oss for bilene

slentrer inn ved bommen ut til kaiene, moloene og de vakre leskurene for to, reist av bauen på utbrukte robåter.

Trærne er uten blader, de spriker med frosne knokler mot en blank himmel

Sjøen er også blank i dag, ikke engang frostrøyk omslutter de gamle skutene som ligger dørgende stille i halvfrossen sjø

Men svanene er borte

Veien ligger frosset fast i en nåtid vi ikke kommer fra

Verden er uten substans, uten farge, smak og lukter

Det er de blanke arkene, de lovete dagene i det nye året

Det er nå

 

 

OG SÅ DEN NYERE VERSJONEN:

BLANKE ARK

 

Hunden min og jeg visste begge hvor vi skulle.

Vi går den samme veien stort sett hver dag.

Dagene er blanke, isen har lagt seg i pytter og er som glitterpynt i lange strimer, over veier og smug.

Hunden min fryser.

Labbene settes forsiktig ned, ett for ett steg, så ikke saltet skal trenge inn mellom potene.

Hun går enda dårligere i kulden enn ellers.

Vi går over hovedveien, passer oss for bilene, slentrer inn ved bommen ut til kaien, moloene og de vakre leskurene for to, reist av baugen på utbrukte robåter.

Trærne er uten blader, de spriker med frosne knokler mot en blank himmel.

Sjøen er også blank i dag, ikke engang frostrøyk omslutter de gamle skutene som ligger stille i halvfrossen sjø.

Men svanene er borte.

Veien ligger frosset fast i en nåtid vi ikke kommer fra.

Det er de blanke arkene, de lovede dagene i det nye året.

Det er nå.

 

 

Nøkkeltekst

Jeg har et skap fullt av nøkler, jeg er et heldig menneske. Der henger de, de fleste med en artig nøkkelring eller vedheng som skal gjøre dem kjennelig fra alle andre nøkler i skapet. Den fineste av dem alle har en bitte liten gasslampe som kan lyse akkurat som de store ordentlige. Den er til hytten.

Jeg har nøkler til hus jeg aldri har låst meg inn i. Nøkler til dører jeg ikke vet hvor er. Jeg har nøkler til steder som ikke lenger finnes. Et langt liv, så mange nøkler, til rommene, dørene, husene.

I det gamle Italia var nøkkelknippet tegn på husmorens status. Dess flere nøkler i ringen, dess mere autoritet, rikdom. Det er jo det som teller fremdeles, er det ikke, hvor mange nøkler en rår over? Så jeg er et privilegert menneske. Tilfeldig født, oppdratt og integrert, på den rette siden av ekvator. Et land med en uutsagt mengde av dører, rom, hus, kister og skrin. Og noen av oss har nøkler. Til å låse opp eller inn eller ned, låse av eller ut, eller stenge ute.

Jeg kan ikke la være å tenke, hva slags liv ville jeg hatt, hva slags verdier ville vært mine, i en tilværelse uten nøkler?

Før solsnu

Gatelykt,2015

Tirsdag 1. desember 2015

 

Det har haglet i natt. Ved brannstasjonen kikker jeg ned på følget mitt.

Hun er tydelig stiv i beina, det går sakte med oss. Hun setter forsiktig ned poten, det er som om hun går på glødende kull. Hodet nikker for hvert steg hun tar og øynene er festet på veien foran oss. Vi svinger inn en sidevei og her er alt hvitt og kaldt. Nå går også jeg med musesteg på et tykt lag av frosset hagl. Nå er det jeg som senker farten nesten til null.

Klokken er et par minutter på ni, men likevel vil ikke tussmørket slippe taket. Vi kommer forbi en gatelykt av det slaget som før i tiden var tent med gass. Jeg tenker at jeg lever i en tid som for lengst er forbi. Knipser et bilde og legger det ut på Facebook. Nei, sånt hadde de ikke før, jeg lever nå, men det hender fortiden ikke slipper taket i meg.

Før tenkte jeg at tiden var noe som kom, at hverdagene sto skinnende og ubrukte og ventet på meg. Men alt for mange av mine nærmeste gått ut av den, blitt til ansikt og skikkelser som blir mer gjennomsiktige for hvert år som går. Og hele tiden blir de flere. Derfor har jeg begynt å tenke, at tiden for en stor del, er noe som ligger bak meg.

Snart skal hunden min også bli en del av det som var. Knoklene hennes vil ikke mer, det er bare et spørsmål om tid før smerter og ubehag blir for mye. Min kjære, kjæreste hund. Går så sakte veien fremover.

Midnight Reflection – A Silent Concert. Anmeldelse

Ved midnatt 6. juni sto vi fint oppstilt ved Lille Lungegårdsvann for å bivåne en konsert utenom det vanlige. I alle fall i følge forhåndsomtalen. Lys, bevegelse og vann skulle sammen gi oss  nye estetisk opplevelser, noe vi ikke har hatt maken til før. Konserten ble formidlet via høretelefoner, helt nytt for undertegnete.

Det timelange showet begynte med en heller lang introduksjon av Sven Sören Beyer. Skal jeg være ærlig, hang jeg meg mest opp i at han sa at vi som sto ved Busstasjonenden på vannet, langt fra ville ha samme konsertopplevelse som de som sto på festplassen. Ok, too late. Vi hadde allerede sirklet hele langsiden for å finne ledig plass så dette var informasjon vi kunne klart oss uten, ettersom det var for seint å bytte. Igjen.

Oki, vi sto nærmest til windsurferbrettene som ble lost ut på vannet, pyntet med grønt løv og lyssatt med lysampuller, gav de et vakkert inntrykk, på avstand. Og de padlet, og de sto med vinden, padlet igjen. Hvor skal de, tenkte undertegnete, når skal noe skje? En båt nærmer seg fra den andre bredden, gir assosiasjoner til en brudeferd en gang, musikken understreket dette, nasjonalromantikk fra Grieg. Hvor skal de hen, hvor er bruden? Felespilleren? Ikke der. Enda et stykke tid, så løsnet de fortøyningene til den svære ballonglignende saken i vår ende av vannet. Opp fra toppen kommer en danser, strekker sine armer grasiøst i alle retninger, igjen og igjen, hun har nok svært sterke armer, tenkte jeg da, siden jeg vet at det koster å holde sine armer rett ut, og i bevegelse så lenge av gangen. Nå skjer det nok noe snart, tenkte jeg, enda en gang. Men armene fortsatte å strekkes, buktes, gli over presenningen, til den plutselig ble frigjort og ble lagt ned. Naj, naj, tenkte jeg da. Et uttrykk som har blitt stående i familien etter at to livstrøtte og blaserte tenåringsjenter ødela hele fyrverkeriesansen for oss engang i Køben ved å hele tiden utbryte naj, naj, helt uten entusiasme men med desto mer ironi. De hadde nok sett det før. Mange ganger. Naj, naj.

Kanskje er det jeg som er blasert. Kanskje var forventningene for høye. I ettertid tenker jeg at dette var en forestilling med gode intensjoner, men svært så uferdige idèer. Det kunne blitt bra, men det maktet aldri ta av og føre sine tilskuere opp og inn i de vakre omgivelsene som faktisk er en kjempefin kulisse verdig noe større og mektigere enn det som ble fremført. Griegs musikk svikter aldri, heller ikke i natt. Men nettopp fordi det ligger så mye i den, har den kunnet bidra til et hav med sterke fine bilder. Folkemusikkdansere, lyssatt på digre flytende scener, en ordentlig brudebåt, hvorfor ikke? Akrobater, med livsfarlige stunt og med lyset som understrekende faktor. Think big!

Åja, for det glemte jeg nevne. Rundt hele Lungegården var det lyskaster som hele tiden skiftet fokus og farger. Naj, naj.

Midnight Reflection – A Silent Concert
Sven Sören Beyer kunstnerisk ledelse, konsept og lysdesign
Björn Hermann lysdesign
Lydia Klement koreografi
Pedro Richter kostymer og scenografi
Frieder Weiss softwarekunst
Ellen Wölk prosjektledelse

Urpremiere bestilt av Festspillene i Bergen.
En samproduksjon mellom Festspillene i Bergen og phase7.

Bergen Filharmoniske Orkester
Andrew Manze dirigent
Peter Herresthal fiolin
Jakob Kullberg cello
Ronald Brautigam piano

PER NØRGÅRD (1932–)
Three Nocturnal Movements
For fiolin, cello og kammerorkester
Basert på Remembering Child for bratsj og kammerorkester, og skisser til nocturner
Urfremføring, bestilt av Festspillene i Bergen.

EDVARD GRIEG (1843–1907)
Pianokonsert i a-moll, «a-mollkonserten», op. 16