bloggdikt

Noen å høre til?

En bokomtale, først publisert i det litterære magasinet Stemmer.

Geir Sætre: Noen å høre til (bokomtale).

Noen å høre til?

Det hender at en er litt uforstående til hvorfor enkelte bøker gis ut på selvpubliserende forlag, og det er absolutt tilfellet med denne. Boken har en stram og fin komposisjon, et funksjonelt språk som kler den ytre handlingen og karakterer som virker troverdige.

Av Kirsten B, litteraturviter

I Noen å høre til er det snakk om fire kjernekarakterer samt en koordinator, som av ulike årsaker søker et hvilested fra hverdagens utfordringer. Disse grunnene blir gradvis avdekket via en felles dagbok, og de fire karakterenes historier fortelles parallelt med at koordinator (Oscar) opplever grunnleggende endringer i sitt eget liv. Etter hvert som engasjementet øker, forlater han sin koordinatorrolle og deltar aktivt både i betroelser og i råd til de andre skriverne.

Koordinatoren har en god del til felles med hovedpersonen i Anna Gavaldas bok Saman er ein mindre aleine. Oscar går gjennom en transformasjon lik den flere av karakterene i Gavaldas roman gjør. Kanskje foregår transformasjonen hans med sjumilssteg, men folk kan vel plutselig ta fram sider ved seg selv som aldri før har vært vist?

Don Quijotes ånd ligger over landskapet. Oscar bruker tid på denne klassiske romanen under togreisen mellom Madrid og Malaga. Akkurat dette kunne med fordel ha vært bygget mer ut, eller sløyfet helt. Men det finnes helt sikkert paralleller mellom vår Oscar og lavadelsmannen Don Quijote, som kunne tilført dybde til Oscars dannelsesreise.

Forstyrrende er det også at sidene er krydret med trykkfeil. Det er slikt som skjer når en redigerer, noe publiseringsforlaget med fordel kunne tatt seg tid til å røske bort.

Men, som sagt, er det spennende historier karakterene deler med hverandre, og det er vakkert å lese om mennesker som bryr seg om andre, men jeg lurer på om folk tør å skrive slik. For det er historier som avdekker alvorlig kriminelle handlinger, historier som kan få følger for personer i offentligheten og historier som kan få skriveren drept. Ville de tatt sjansen?

Likevel høster Sætre gode poeng på slutten. Noen ting aksepterer vi uten å blunke, mens seksuell legning stadig er et tabuområde som ikke bør deles med andre. Dette kan helt sikkert diskuteres videre. Ikke minst fra et kulturelt ståsted; forskjellene mellom ulike land virker større i dag enn for ti år siden. Dessverre.

I det store og hele synes jeg romanen er god lesning og at plottet er gjennomtenkt og vel bearbeidet. Handlingen er lagt til Spania, og Sætre røper mye lokalkunnskap om både kultur og tradisjon. Jeg leser gjerne mer fra denne forfatteren!

Geir Sætre: Noen å høre til

Sætre standup and write 2018,

306 sider.

Fra helvete og tilbake

Det var den gangen i fjor. På disse tider, tror jeg, i alle fall var det varmt, og i alle fall ikke mørkt. Det er mulig solen skinte over de svære bøketrærne i parken, det var varmt nok til å sitte på benken der, slik noen av dem gjør, de som sitter på benken seint og tidlig. De som satt der akkurat denne kvelden, er jeg glad jeg ikke traff på, for eksempel etter mørket. Begge hadde dette preget du vet, av dårlig ernæring, dårlige klær, slåsskamper, av en barndom og ungdomstid fra helvete. Det var slike folk, skjønner du, som satt der på benken og antakelig ventet de på kunder, så de kunne få omsetning til å dekke eget forbruk. Det var den typen, skjønner du. De som opptar de beste plassene på helsestudioet og de du ikke våger be om tur. Det er noe med blikket, skjønner du, noe vilt og utemmet og kanskje noen slags signal om at du ikke må kødde med dem. Det vil bli verst for deg.

De satt der nå bare, nå i alle fall, helt til det kommer en ung fyr strenende, ikke ferdig med videregående, ikke arr eller utslett, ikke klær fra Fretex eller andre tegn på sosiale problem. Den tetteste og mest arrete av de på benken reiser seg. Han spurter mot denne unge gutten og roper noe jeg ikke kan skjelne. Det er utrolig at han kan være så lett i kroppen, når mange års misbruk sitter igjen som spor overalt der det ikke er hud.

Gutten setter over plenen i retning gaten ovenfor parken. Han løper. Bolen nede på plenen tar til å entre steinmuren med bare nevene, han klatrer faen så raskt, gutten skjønner han vil bli innhentet og løper nedover igjen, mot der jeg og min venninne står, avbrutt i seinsommerpraten står vi og henger med store øyne. Gutten stanser like ved oss, jeg ser desperasjonen, jeg ser hva som hadde skjedd om ikke vi hadde stått der, to damer fra middelklassen med joggesko og en stor svart hund. «Løp», sier jeg og gutten har ikke tid til å tenke seg om. Han spurter over veien og nedover mot hovedgaten der bussene går. Bolen i treningsjakke styrter etter, men stopper brått da han ser at jeg har tatt opp mobiltelefonen. Jeg holder den godt ut fra kroppen, klar til å slå nødnummeret, klar til å sleppe hunden som helt sikkert har kjent på vår angst og redsel.

Kvelden er blitt kaldere. Gutten er borte og skumringen legger seg under trærne. Denne gangen kom han fra, neste gang blir han kanskje banket gul og blå. Jeg har sett det skje, mange ganger, jeg har jobbet med disse folkene, men det vet jo ikke han. Alt jeg vet, er at han kom seg vekk. Alt jeg tenker, er at han aldri må komme tilbake.

Men dette er noe han må bestemme helt aleine. Det er ingen som kan ta den avgjørelsen for han. Ingen.

Bokomtale, «Speilbilder», dikt.

La dette være skrevet først som sist: leserens smak er med å bedømme ethvert kunstnerisk uttrykk, på godt og vondt. Mange ganger har en spurt seg, finnes det ikke kriterier for å bedømme kunst? Ja og nei. Vi kan selvsagt se på uttrykket, holder det kvalitet, holder det mål reint fagmessig? Mange ganger, også i vårt lille stykke av verden, Norge, kan vi lese svære og til dels opphetete innlegg om nettopp dette.

Enda vanskeligere blir denne bedømmingen når det gjelder dikt. De fleste regler er for lengst forkastet, rim og jamber, verselinjer og form for øvrig, er opp til den enkelte skriver. På godt og vondt, det også.

Hva står vi igjen med i vår tid? Ordet som ligger nærmest egen subjektive opplevelse av et stykke kreativt arbeid, er intuisjon. Snakker dette kunstverket til meg? Vekker det følelser? For en kort tid siden, i en bygd i Norge, ble et kunstverk opplevd såpass provoserende at det ble gjort hærverk på det, og det ble siden vedtatt fjernet. Da må det vel være kunst? I alle fall innen denne leserens definisjon? Javisst. Er det kunst. Men er det kunst en liker? Åpenbart ikke.

En implikasjon til denne påstanden, blir at kunstens verste fiende er likegyldigheten. La oss ikke forfatte, male, synge, for tilhørere med tomme blikk. Det er livet for kort til. Slik ble denne anmeldelsen til, i lys av dette blir det følgende gjennomgått.

Forfatteren skriver i et etterord, at diktene skal skape «mentale bilder og tanker hos leseren». I diktet «Ordbilde» kan dette prosjektet leses svært tydelig: «lyst til å dykke/i ordene/skape ordbilder som/figurative malerier/fargesterke». Problemet blir, at nettopp denne trangen til å skape bilder i en annens hode, er sterke føringer fra en forfatter, og at diktet dermed fungerer selvdestruerende, for her er ingen bilder, bare en føring på hvordan diktet skal oppleves, eller rettere, leses.

Likevel er det innimellom dikt som lykkes i akkurat dette, å lage et bilde i leserens hode som leseren kan bruke til å danne nye bilder: «avtrykk av munnen/i den hvite kalde snøen/en tom grop /uten et ord». Her har vi muligheter til å leke frem tolkinger av et spenningsfylt uttrykk, nettopp fordi dette med en åpen (?) munn mot det kalde blir et så sterkt og originalt bilde. Og kanskje litt urovekkende.

Noen av diktene har en nærmest sirkulær form som passer godt for innholdet: «Duene letter/gamle gubber/springer etter/med poser fylt/av brødsmuler/som danser ut/til en sti/fra en fortid/den gang/duene fløy etter». I det gamle Hellas opererte de med et sirkulært tidsbilde, som på mange måter passer bedre for en humanistisk tilnærming til begrepet tid. Alt gjentar seg, som her, i årstidene, men også bildet ‘gamle menn’ vil forsvinne og komme tilbake, igjen og igjen. Slik er det. Slik kan det se ut, slik kan dikt få et uttrykk, om en velger å ikke tolke historien lineært.

A propos gamle Hellas; i et av diktene omtales en ‘gresk symfoni’. Jeg må innrømme at dette skurret godt i ørene. Direkte oversatt blir ‘symfoni’ noe sånt som ‘samlyd’. Men grekerne laget ingen symfonier, det vi vet, de holdt seg til kor og enkle instrument. Symfoniene kom til adskillig seinere, nesten et par tusen år seinere. Er dette pirk? Ja, men diktanalyse er finlesing av svært korte tekster, som bør være korrekte i bruk av, ja nettopp, ordbilder.

Når dette er skrevet, vil jeg også skrive at jeg skulle ønske at det var mer av en friere form, og et mer forløst språk. De sirkulære diktene hvor avslutningen henter inn sin egen begynnelse. De åpne ordbildene uten føringer for leseren. Det er her skriverens stemme blir tydeligst. Mange av disse er underfundige, og byr på nettopp den type undring vi ønsker oss når vi leser.

Å skrive dikt er ikke lett, og en trenger ofte mye tid, både i lineær og sirkulær forstand. For å få dem slik vi vil de skal være, trenger vi også distanse fra eget prosjekt. Jeg tror samlingen som helhet ville skodd seg på dette.

Diktboken er illustrert. Jeg hører nok til dem som synes at dikt for voksne skal stå på egne bein, diktet skal skape sine egne bilder, i leserens hode. Illustrasjoner kan derfor, i verste fall, oppleves som forstyrrende for leseropplevelsen. Jeg har derfor valgt å avstå kommentar på denne delen av utgivelsen.

Hanne Eftedal Brathagen, Speilbilder, innb/illustrert Sigmund Nyberg. LIV Forlag 2016.

Jann Rygh Sivertsen: Hver dag mer av mindre (bokomtale)

Siste bokomtale fra meg:

Skrevet 5. september 2017 av admin

Samlingen er satt sammen av tre deler som innbyrdes er frittstående, både når det gjelder tema og motiv. Motiv som går igjen, er naturen, gjerne dens ulike fenomen som kan gi et stakkars menneske mye å gruble over. Men også mye fin poesi.

Av Kirsten B, litteraturviter

del. Ordlendingen

I denne første delen finner jeg mye artig lek med ord, motivene i diktene er såpass forskjellige at det gir rom for mer enn ett bindende tema. Men det går greit. Trenger vi egentlig å gjennomtolke alt mulig? Mange tekster fra nålevende poeter kan oppleves slik som dette. Liker du det, er alt i orden.

Sivertsen skriver flott om fremtidshåp, og har tydelig også et nokså ambisiøst prosjekt, her vist i diktet Øyeblikket: «Jeg vil at hvert ord skal skinne/som små lysglimt/reflektert i andres øyne.»

2. del. Du og jeg

I poesi skriver vi ofte om det lyriske jeg, som ikke må forveksles med skriveren. Likeledes kan en oppfatte det lyriske ‘du’ som en like usikker størrelse. I dagligspråket bruker vi også ofte ‘du’ uten at vi dermed mener andreperson, slik vi bruker det i dagligtalen, som for eksempel i «du vet du har tatt feil, når …»

I denne sekvensen kan en godt tolke diktene slik:

Øynene dine

Ser alltid ned

Var usynlig så lenge

At du tror ingen ser deg nå

Ser heller ikke din egen skygge

Munnen din biter over ord

Jeg vil bare holde rundt deg

I hverandre

Bildet i mitt hode blir en person som holder armene rundt seg selv, kanskje av mangel på nettopp –du, eller et nærvær, eller ganske enkelt et ‘oss’. Derfor har denne delen mer preg av mangelen, lengslene, eller håpet om en ‘deg’ og samliv, i helt bokstavelig betydning:

To halve mennesker/hvisker noe/som kan bli/en sang

3. del. Gispe etter lys

Igjen kan motivet, dyret og ‘jeg’, sees som selvreflekterende projeksjon av selvet:

og klør som ikke

lenger er så skarpe

en mage som aldri

helt blir full

vi likner hverandre

dyret og jeg

Dyr, møll, hunder, biller, fungerer alle som bilde for selvets «forstørrelsesglassfingre» og søken etter noe, en mangel, uten at denne mangelen blir klarere uttrykt, i alle fall ikke for denne leseren.

Best liker jeg denne lille vakre gravskriften over en venn og pelsjeger:

Alt er som et pust

mot et vinterkaldt vindusglass

Ei froststjerne, et ansikt

borte

Jo, det hender livet slår sprekker. Fritt etter Hemingway: We are all broken. That’s how the light gets in. Cohen er kanskje mest kjent for bruken av denne metaforen: There is a crack, a crack, in everything/That’s how the light gets in. Og i denne samlingen dukker sannelig dette motivet opp igjen:

Det hender at

den kalde stålpiggtråden

som skjærer i hjertet

løsner litt

Da gisper jeg

etter lys

Fascinerende. De fleste filosofer og ganske mange andre fagfolk er enige om dette, at å leve innebærer lidelse, stress, uro, og om det blir for mye av alt dette, angst. Så fint da, å vite at vi også trenger disse delene av oss selv for å kunne kalle oss et menneske. At den som anser seg som uten lyte, kan være akkurat det, men kun i egne øyne.

I denne delen finnes også en ‘hun’. Jeg får ikke til å plassere henne i motiv, og strever også litt med å finne plassen hennes i tema. Kanskje er hun til slik skriveren selv tegner henne: I vann fra stille skogstjern/og i dråper av sol/mellom fingrene/er hun/men hvem.

Ja, hvem. En kan selvsagt fundere, kanskje burde ‘hun’ ha plass i en annen setting. Slik sett ville samlingen framstå som tettere og mer enhetlig.

Siden har vi verdensrommet, det sublime, det uendelige. Trøsten som ligger nettopp i universets uendelighet. Jeg lar disse ordene avrunde omtalen:

Jeg finner også trøst i

at stjerner som for lengst er døde

fortsatt skinner for oss alle

Jann Rygh Sivertsen

Hver dag mer av mindre.

Dikt. Heftet.

Som stemmer fra et annet rom, bokomtale

Ja, jeg innrømmer det. Jeg er blodfan av diktene til Kjetil Granli, særlig de med stemninger fra Dylan. Du er herved advart. Det VIL bli skrevet mye pent om dem. Jeg tror likevel at du kan lese videre, for andre kan også finne noe her, for eksempel «små spindelvev» fra en ungdomstid long gone, på sytti-, åtti- og nittitallet. Vi stopper der. Foreløpig.

Av KirstenB, litteraturviter

Tittelen er lånt fra Bob Dylans Highway 61 Revisited, tidlig Dylan. I denne diktsamlingen er Highway 61 antakelig et utested, som kanskje nå er borte, eller kanskje mangler det bare det åpne taket, der guttene pleide spille? Eller er Highway 61 noe annet? Metafor for et trygt sted bare?

De første diktene handler om å være femten. Uskylden, første gangen han og kameraten blir fersket sjanglende på veien, «han har drikki solo, sa jeg».

Diktene er konsentrerte minnebiter, og ikke alt som huskes er rosenrødt, det er også et oppgjør med valgene en tar. Og noen ganger, særlig når en er seksten, kunne valgene vært bedre:

hvis jeg visste at en skygge

fulgte meg, ville jeg kanskje

valgt annerledes,

men hvem vil ikke være med flokken

og danse til musikk

og få uvirkelige vinger?

Kanskje refererer sistelinjens «uvirkelige vinger» til rus, eller til de syntetiske erfaringene som en som er seksten tror er selve livet. Uvirkelighet, skapt av musikk, stemning, tekstbrokker, slik dette blir brukt gjennom hele diktsamlingen. Ja, slik jeg selv ofte har brukt og lånt fra blant annet Dylan, i egne tekster. Sitatene Granli bruker er for undertegnete noen ganger fremmede, og noen ganger bare så altfor velkjente. Det skader overhodet ikke leseropplevelsen! Og kanskje er disse uvirkelige vingene nettopp det, en stemning av uvirkelighet, som stemmer fra et annet rom. I dette har verken skriveren eller undertegnete noen svar. Og godt er det.

For jeg fikk engang det rådet, ikke bruk tekstsitat i poesi. Etter å ha lest denne samlingen har jeg lyst å spørre: og hvorfor ikke?

Undertoner

Bak de gode stemningene, minnebitene, festingen, musikken, ligger mørke vinteren. Dvale, nummenhet, kulde.

November, desember,

Nesten ikke kontakt med mennesker.

Hele januar

Mareritt hver natt

Jeg gikk så langt inn

Fant ingen vei ut.

Venner, dere går nye veier,

Jeg har byttet rom.

Dette kan leses på så mange måter. Uansett er dette kortet diktet, som har så mye selvinnsikt, slående, enkelt, og en sistelinje som med et stille drønn slenger igjen en dør.

Nye dager.

Siste delen av samlingen handler om, jeg vet ikke, men nærere fortid, kanskje like opp mot nåtid. Diktene er lysere, det skildres stemninger som virker, ja, nesten optimistiske. Kanskje er det den voksnes refleksjon over det som var, og dette som i alle fall jeg kjenner igjen, erkjennelsen av at livet tross alt ikke er det verste man har.

Tryggheten ved å legge år bak seg, epoker i livet bak seg, få alder og forstand, formulert slik:

Vi var ofte frie før

Frie noen ganger senere

Vi er mye friere nå

Så enkelt kan det sies.

Kjetil Granli

Highway 61

Granbar forlag 2017

Heftet

Bokomtale: Eg lovar alt eg kan komme på, no

Johannes Eines: Eg lovar alt eg kan komme på no

De to første delene greip denne leseren og fikk meg til å tenke, hvordan i alle dager havnet dette på selvpublisering? Jeg skriver dette fordi selvpublisering ikke har noe godt rykte. I alle fall ikke i mine kretser. Desto større ble gleden da jeg begynte lesningen. Diktene står fjellstøtt på egen fot.

Av KirstenB, litteraturviter

Fortellerstemmen, det lyriske jeg, har utviklet et eget og originalt formspråk, med fast og stødig bildebruk, og med mange vakre ordbilder, og særlig i de to første delene. Vi finner også ordbilder som kanskje ikke er så vakre, men som rører en desto mer. Leseren må ha et hjerte av stein og et heller tomt sinn for å ikke bli grepet av tematikken i disse diktene.

DEL 1. LANGS VEGEN LEIKAR VINDEN

Tema i første delen er et av våre siste tabu, hvordan elske et barn som er annerledes, og har vi lov å la være?

Skrekkelig, og likevel poetisk om det vi aldri snakker om. Det lyriske ‘eg’ som tegner barnet, gutten som blir født, i smerte og kanskje med skade. For barnet er ikke som andre barn, han har «gudehode», som ingen vil røre ved.

Tematikken er håndtert med lavmælt stemme om det å ha et annerledes barn, at vi må lære å elske og å godkjenne et slikt barn: «mor kler guten i mørk matros/så far skal kjenne han att/som sin eigen son». Slik blir virkningen desto kraftigere, i alle fall på denne leseren.

DEL 2. NATTVINDAUGE.

Dette har jeg valgt å lese som en frittstående fortsettelse. Tema er igjen barn, tegnet av et lyrisk ‘eg’, uttrykt i et, for denne leseren, bilde som kan leses som vakkert, samtidig som ordbruken varsler noe dypt urovekkende: «Den fyrstekomne/liggjande i ei livmor». Disse linjene gav en uggen følelse som bekreftes i følgende sluttlinjer i samme dikt: «huda/dei små neglene/vikla inn i døden».

Det tegnes en lillesøster. Det er en stillhet i denne delen. Det er ord som ikke finner fram, ord som skulle vært sagt, sorg som skulle vært levd ut, uttrykt slik: «Far seier eg er for liten til å romme alt … snart skal vi fylgje lillesøster heim/ og vil svinge med armane når vi går». Her viser dikteren virkelig sitt potensial ved bruken av original og kraftfull bildebruk, i kontrast mellom tema, et barns død, motivet, rusleturen med kjekt svingende armer. Et dagligdags bilde som samtidig viser så mye tilgivelse og aksept, for far og, for betrakteren selv.

Jeg har en gang lest at melankoli er ubearbeidet sorg, og det passer i alle fall i denne delen. Hendelsene har ikke gått hen uten å etterlate smerte og et savn, av ord, av mangelen på ord: «Snøen har ingen farge/mor mister alle spor». Tilbake står kontrasten til det som kunne ha vært, farger, en vei å gå.

DEL 3. ATTGLØYMT FUGL.

Denne delen kan leses som enda et stykke tid, samlivet etter barna som ble borte. Forfatteren bruker motiv fra natur, årstider, fars og mors skikkelser. Denne leseren synes kanskje det er litt vanskelig å se denne delen i sammenheng med de to foregående. Det er også litt vanskelig å få øye på motivet, diktene er mer statiske enn i det foregående. Kanskje kunne penselen vært smalere her, tema fra to foregående deler fulgt tettere opp. Her er tilløp til en dypere behandling, som for eksempel i mors drømmer. Ikke før seint i alderdommen blir hun «lyfta opp på himmelbogen».

DEL 4. HAUST.

Forfatteren henter motiv fra blomster, naturen, årstidene. Med dette bygges et tema som handler om lengt, melankoli.

Forfatteren har valgt å bruke rimdikt i flere av versene her. Et vanlig dilemma er at innhold kan gå på bekostning av rimdiktets egne krav til form. Derfor synes jeg at bruddet med resten av diktene blir unødig stort og går på bekostning av helheten, det helstøpte ved samlingen, og den lavmælte og likevel kraftfylte stemmen som er så tydelig i del 1 og 2. Delvis er diktene her på rim, delvis frie vers, og dette gir et utydelig og litt rotete uttrykk sammenliknet med de første delene av samlingen.

I tema finner vi en lengting etter alt som ikke er. Nostalgi, fra gresk hjemlengt, vi kan kalle det barndomslandet. Et rike ingen kommer uskadet fra. Likevel har ‘eg’ lengten tilbake til «Den tid som var». Lengt også etter den evige søvnen, Thanatos, melankoliens gode følgesvenn: «Eg drøymer stundom/ om jorda mi og særleg den/ eg skal kvila i».

Å hente motiv fra naturens årstider er velkjent. I livets høst sier vi, og mener aldrende mennesker. Når vinteren kommer, dør livet. Likevel er ikke denne delen uten håp, naturens sykluser er til for at alt skal starte på nytt, gammelt liv gir næring til spirene, «plant meg så/i di varme/blomsterjord».

DEL 5. EG LOVER ALT, EG KAN KOMME PÅ, NO

Motivene i denne delen er mangfoldige: natur, spådommer, huldermann, hender, møter. Tema kan leses som en utdyping av forrige del: høsten som snart skal gå over i vinter. Alt som hører til alderdommen, å gjøre opp status med det og de som har betydd noe i livet: «Eg teiknar dine hender,/nakne/lik ord som kviler i mi hand». Undring over hva som er etterpå: «Møte deg evig».

Sistelinjen i siste diktet her kan godt stå som epitet for hele samlingen: eg lover alt eg kan komme på, no.

Noen oppsummerende ord til slutt. Jeg skulle ønske forfatteren hadde fulgt opp tema fra første to, tre deler i hele samlingen og heller brukt mer krefter på å utforske mer av det som ligger i disse. Kontrasten som følger i del fire og fem ødelegger for en helhet, og gir diktsamlingen en noe ujevn kvalitet.

Duras, Tikkanen, Garborg, og enda mange flere, er diktere som har gjort levd liv om til fortellende diktsamlinger, altså med romanens oppbygging, men med diktspråkets form. Denne samlingen ville strukket seg ved å følge deres eksempel.

Ja mer enn det, om samlingens tema og form var strukket tettere sammen, ville den kunne måle krefter med de beste.

Johannes Eines

Eg lovar alt eg kan komme på no

Dikt

2016 Publica forlag

Hun hadde alltid visst det, når han var i nærheten. Om det skjedde i en stor sal, et fotballstadion eller en fullastet leddbuss, ville hun fornemme hans nærvær som en prikking i porene og en uro manifestert i innvollene et sted. Eller kanskje på samme måte som religiøse sier de kan føle Guds nærvær, plukket hennes nervesensorer opp hans energi, huden fornemmet hans spesielle varm, og duften av kroppen hans kunne aldri tilsløres av luftrommene rundt dem.

Slik sett, hadde han aldri forlatt henne.