For deg
skulle eg trippa berrføtt
på glitrande snøkrystallar
over skaren
ei blåmånenatt i januar
men det var før kulda kom
For deg
skulle eg trippa berrføtt
på glitrande snøkrystallar
over skaren
ei blåmånenatt i januar
men det var før kulda kom
Slik kan vi og skape distanse, sa eg
Eg såg utover fjorden som breidde seg som eit isblått teppe i frosne bølger
Skulle eg liksom gjere meg til eitt med naturen, eller late som eg kjenner gnisten av solvarme frå sommarens gøymde svaberg. Eg kan ikkje gå tett innpå isvatnet, leggje på svøm og etterpå stige likesælt opp, tørke meg med eit handkle, skake kulden ut or kroppen og late som om ingenting var hendt.
Slik er eg ikkje. Eg bader aldri i is.
Eg merka at tida gjekk bort. Eg merka at rørslene mine ikkje lenger ber løfte om villige famntak og fuktig mørke. Eg var ein reisande i eit landskap skiftande, frå vårgrønne skogar og tonar frå småfugl i skjul mellom greinene.
No er eg her, på ei vintervidde som ikkje tykkjer ta slutt. Eg har lagt bak meg skogen der eg sprang mellom tre. Eg let det store vinterbildet spegle seg i sinnet mitt
Reinsdyra som sparkar i snøen etter mat, frostrøyken frå nasebora deira.
Eg må tine snø for å sløkke tørsten.
Eg kan ikkje hugse korleis eg kom hit. Men det er dette eg har no. Det er her eg er.
Eg må leite under snø.
Siden sprang jeg barføtt i soloppgangen over duggvått gress og lot kalde stråler vekke sansene. Jeg ropte ut navnet ditt, men ropet ble borte blant bladrike bjørk.
Kom jeg til en mur, lot jeg neglene bore seg inn i revnene, stein lagt på stein, smale glatte fester for en naken fot og jeg kjenner den rustne smaken av piplende blod fra en avreve negl. Jeg så deg ikke noen steder, jeg hørte ikke stemmen din svare.
Kom jeg opp på muren, tok jeg sats, samlet begge beina og hoppet
et elektrisk nedslag som dirret fra fotsålene og helt opp i issen
Vis meg det som er vakkert i verda
Ta med med opp dit, der farfars far ein gong bygde fjøs til sauene
du veit, det granittgråe som kviler i graset
løa du la ny takstein på i fjor
steinane, ein sinnrik mosaikk som skal ligge lenge, lenge
etter at eg er borte
Ta meg bort frå bileta av han som slo og slo til det ikkje var liv tilbake
Lat andre bilete legge seg over syna mine
eg vil ikkje sjå korleis han plaga, alltid dei som svakast,
dei som tålte det minst
Hjelp meg bort
ta handa mi, lat fingrane mine
få kvile mot dei mjuke putene i handa di, lat meg få kvile ut i di hud
Lat stemma di døyve skrika frå dei som vart pint, eller stemmene som stille skrik ut si smerte i alt for mange einsame rom?
Lat meg sleppe å dra med meg deira angst
Kanskje kan du i staden, fortelle meg om kjærleik?
Eg høyrer gjerne om den gongen farfars far, ateisten, gikk i kirka
kvar einaste preikesundag
og deretter haldt gudsteneste heime i stova
for farfars mor, som var ein truande, lenka til senga, og trengte høyre Ordet frå Gud
henne sang han for
Vis meg det vakre
Gje meg di mjuke handflate
Fortell meg fleire soger om det å elske
Vis meg kraften som slår revner i fjell
Da du så meg første gangen
endret øynene dine farge
Da du tok hånden min
endret fjorden form
Jeg er Emily
Halvveis glemt, halvveis gjemt
Finner jeg en stille krok
i biblioteket
i min søsters hus.
Jeg skriver.
Jeg skriver små dikt.
På små brukte papirlapper
som jeg usett fisker opp av vedkurvene
Slik gjør jeg mitt
for at det ikke skal være så dyrt
å ha meg her.
I sollyset fra vinduene betrakter hun støvkornene.
Som en million ørsmå stjerner
faller de og slukner
i skyggene
ved
gulvet
Leif var en bærer.
og slik kan vi se han:
Leif som bærer steiner, bærer greiner, bærer vann, bærer sand
fagforeningsfaner
og barnebarn
Leif ser til at alt blir båret fram og lagt på plass, vegger og hus reises, vinduer som gir lys, stier som holder foten tørr
Slik det skal være, slik det skal ligge, slik det en gang ble bestemt i den store sammenhengen vi skimtet i landskapet du viste oss og i veiene du lagde
No skal du gå fra oss, hendene dine kviler på teppet og pusten din stilner sakte bort
Kor du skal, vet vi ikkje
At du skal gå, vil vi ikkje, det er så trist, så trist
Men vi skjønner at du må gå, at tiden med oss skal ta slutt,
vi vet at slik skal det være, det står skrevet med usynlig skrift på himmelen over landskapet ditt, dit du nå er på vei
men likevel tar du med deg noe vi aldri fikk nok av, et glimt inn i hagene, roen mellom bladkronene, de seige armene som bærer et barnebarn på ryggen og latteren fra dere begge klinger som krystall over gressplenene
for landskapet ditt bygget du for andre, åpent og stort, og med himmelen over
derfor savner vi deg, og sjøl om vi vet du måtte gå nå, at tiden din var der,
og selv om vi står litt tafatte tilbake,
skal vi alltid se for oss den tette kroppen som bar og bar, sanden, vannet, plankene, barnebarna,
nå er det de som skal bære arven din videre