Hoppe over lydmuren

Siden sprang jeg barføtt i soloppgangen over duggvått gress og lot kalde stråler vekke sansene. Jeg ropte ut navnet ditt, men ropet ble borte blant bladrike bjørk.

Kom jeg til en mur, lot jeg neglene bore seg inn i revnene, stein lagt på stein, smale glatte fester for en naken fot og jeg kjenner den rustne smaken av piplende blod fra en avreve negl. Jeg så deg ikke noen steder, jeg hørte ikke stemmen din svare.

Kom jeg opp på muren, tok jeg sats, samlet begge beina og hoppet

et elektrisk nedslag som dirret fra fotsålene og helt opp i issen

Kraften vi lever av

Kraften vi lever av

 

 

Vis meg det som er vakkert i verda

Ta med med opp dit, der farfars far ein gong bygde fjøs til sauene

du veit, det granittgråe som kviler i graset

løa du la ny takstein på i fjor

steinane, ein sinnrik mosaikk som skal ligge lenge, lenge

etter at eg er borte

 

Ta meg bort frå bileta av han som slo og slo til det ikkje var liv tilbake

Lat andre bilete legge seg over syna mine

eg vil ikkje sjå korleis han plaga, alltid dei som svakast,

dei som tålte det minst

Hjelp meg bort

ta handa mi, lat fingrane mine

få kvile mot dei mjuke putene i handa di, lat meg få kvile ut i di hud

 

Lat stemma di døyve skrika frå dei som vart pint, eller stemmene som stille skrik ut si smerte i alt for mange einsame rom?

Lat meg sleppe å dra med meg deira angst

Kanskje kan du i staden, fortelle meg om kjærleik?

 

Eg høyrer gjerne om den gongen farfars far, ateisten, gikk i kirka

kvar einaste preikesundag

og deretter haldt gudsteneste heime i stova

for farfars mor, som var ein truande, lenka til senga, og trengte høyre Ordet frå Gud

henne sang han for

 

Vis meg det vakre

Gje meg di mjuke handflate

Fortell meg fleire soger om det å elske

Vis meg kraften som slår revner i fjell

Til Emily, slik jeg fant henne…

En hyllest til poeten Emily Dickinson 1830 – 1886.

 

Jeg er Emily

Halvveis glemt, halvveis gjemt

Finner jeg en stille krok

i biblioteket

i min søsters hus.

 

Jeg skriver.

Jeg skriver små dikt.

På små brukte papirlapper

som jeg usett fisker opp av vedkurvene

Slik gjør jeg mitt

for at det ikke skal være så dyrt

å ha meg her.

 

I sollyset fra vinduene betrakter hun støvkornene.

Som en million ørsmå stjerner

faller de og slukner

i skyggene

ved

gulvet

Til Leif.


Leif var en bærer.

og slik kan vi se han:

Leif som bærer steiner, bærer greiner, bærer vann, bærer sand

fagforeningsfaner

og barnebarn

Leif ser til at alt blir båret fram og lagt på plass, vegger og hus reises, vinduer som gir lys, stier som holder foten tørr

Slik det skal være, slik det skal ligge, slik det en gang ble bestemt i den store sammenhengen vi skimtet i landskapet du viste oss og i veiene du lagde

No skal du gå fra oss, hendene dine kviler på teppet og pusten din stilner sakte bort

Kor du skal, vet vi ikkje

At du skal gå, vil vi ikkje, det er så trist, så trist

Men vi skjønner at du må gå, at tiden med oss skal ta slutt,

vi vet at slik skal det være, det står skrevet med usynlig skrift på himmelen over landskapet ditt, dit du nå er på vei

men likevel tar du med deg noe vi aldri fikk nok av, et glimt inn i hagene, roen mellom bladkronene, de seige armene som bærer et barnebarn på ryggen og latteren fra dere begge klinger som krystall over gressplenene

for landskapet ditt bygget du for andre, åpent og stort, og med himmelen over

derfor savner vi deg, og sjøl om vi vet du måtte gå nå, at tiden din var der,

og selv om vi står litt tafatte tilbake,

skal vi alltid se for oss den tette kroppen som bar og bar, sanden, vannet, plankene, barnebarna,

nå er det de som skal bære arven din videre