Leif var en bærer.
og slik kan vi se han:
Leif som bærer steiner, bærer greiner, bærer vann, bærer sand
fagforeningsfaner
og barnebarn
Leif ser til at alt blir båret fram og lagt på plass, vegger og hus reises, vinduer som gir lys, stier som holder foten tørr
Slik det skal være, slik det skal ligge, slik det en gang ble bestemt i den store sammenhengen vi skimtet i landskapet du viste oss og i veiene du lagde
No skal du gå fra oss, hendene dine kviler på teppet og pusten din stilner sakte bort
Kor du skal, vet vi ikkje
At du skal gå, vil vi ikkje, det er så trist, så trist
Men vi skjønner at du må gå, at tiden med oss skal ta slutt,
vi vet at slik skal det være, det står skrevet med usynlig skrift på himmelen over landskapet ditt, dit du nå er på vei
men likevel tar du med deg noe vi aldri fikk nok av, et glimt inn i hagene, roen mellom bladkronene, de seige armene som bærer et barnebarn på ryggen og latteren fra dere begge klinger som krystall over gressplenene
for landskapet ditt bygget du for andre, åpent og stort, og med himmelen over
derfor savner vi deg, og sjøl om vi vet du måtte gå nå, at tiden din var der,
og selv om vi står litt tafatte tilbake,
skal vi alltid se for oss den tette kroppen som bar og bar, sanden, vannet, plankene, barnebarna,
nå er det de som skal bære arven din videre
bloggdikt 