Du snakket om månens mørke side. Du sa at lyset aldri når dit. Jeg lo og sa, at innimellom er månen bare som en tynn knivsegg, lyset kan bare gå rundt og lyse opp det hele.
Du så på meg som om jeg skulle være en tulling og akkurat da var jeg jo det, alle vet at månen går rundt jorden og at på baksiden slepper aldri lyset til, sa du og i øynene dine så jeg refleksen av skumringen. Det ble kjøligere, du la armen om skuldrene mine, for jeg grøsset litt og så gikk vi inn.
Det skulle gå mange år før jeg skjønte at du hadde rett.
bloggdikt 