Fra helvete og tilbake

Det var den gangen i fjor. På disse tider, tror jeg, i alle fall var det varmt, og i alle fall ikke mørkt. Det er mulig solen skinte over de svære bøketrærne i parken, det var varmt nok til å sitte på benken der, slik noen av dem gjør, de som sitter på benken seint og tidlig. De som satt der akkurat denne kvelden, er jeg glad jeg ikke traff på, for eksempel etter mørket.  Begge hadde dette preget du vet, av dårlig ernæring, dårlige klær, slåsskamper, av en barndom og ungdomstid fra helvete. Det var slike folk, skjønner du, som satt der på benken og antakelig ventet de på kunder, så de kunne få omsetning til å dekke eget forbruk. Det var den typen, skjønner du. De som opptar de beste plassene på helsestudioet og de du ikke våger be om tur. Det er noe med blikket, skjønner du, noe vilt og utemmet og kanskje noen slags signal om at du ikke må kødde med dem.  Det vil bli verst for deg.

De satt der nå bare, nå i alle fall, helt til det kommer en ung fyr strenende, ikke ferdig med videregående, ikke arr eller utslett, ikke klær fra Fretex eller andre tegn på sosiale problem. Den tetteste og mest arrete av de på benken reiser seg. Han spurter mot denne unge gutten og roper noe jeg ikke kan skjelne. Det er utrolig at han kan være så lett i kroppen, når mange års misbruk sitter igjen som spor overalt der det ikke er hud.

Gutten setter over plenen i retning gaten ovenfor parken. Han løper. Bolen nede på plenen tar til å entre steinmuren med bare nevene, han klatrer faen så raskt, gutten skjønner han vil bli innhentet og løper nedover igjen, mot der jeg og min venninne står, avbrutt i seinsommerpraten står vi og henger med store øyne. Gutten stanser like ved oss, jeg ser desperasjonen, jeg ser hva som hadde skjedd om ikke vi hadde stått der, to damer fra middelklassen med joggesko og en stor svart hund. «Løp», sier jeg og gutten har ikke tid til å tenke seg om. Han spurter over veien og nedover mot hovedgaten der bussene går. Bolen i treningsjakke styrter etter, men stopper brått da han ser at jeg har tatt opp mobiltelefonen. Jeg holder den godt ut fra kroppen, klar til å slå nødnummeret, klar til å sleppe hunden som helt sikkert har kjent på vår angst og redsel.

Kvelden er blitt kaldere. Gutten er borte og skumringen legger seg under trærne. Denne gangen kom han fra, neste gang blir han kanskje banket gul og blå. Jeg har sett det skje, mange ganger, jeg har jobbet med disse folkene, men det vet jo ikke han. Alt jeg vet, er at han kom seg vekk. Alt jeg tenker, er at han aldri må komme tilbake.

Men dette er noe han må bestemme helt aleine.  Det er ingen som kan ta den avgjørelsen for han. Ingen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: