La dette være skrevet først som sist: leserens smak er med å bedømme ethvert kunstnerisk uttrykk, på godt og vondt. Mange ganger har en spurt seg, finnes det ikke kriterier for å bedømme kunst? Ja og nei. Vi kan selvsagt se på uttrykket, holder det kvalitet, holder det mål reint fagmessig? Mange ganger, også i vårt lille stykke av verden, Norge, kan vi lese svære og til dels opphetete innlegg om nettopp dette.
Enda vanskeligere blir denne bedømmingen når det gjelder dikt. De fleste regler er for lengst forkastet, rim og jamber, verselinjer og form for øvrig, er opp til den enkelte skriver. På godt og vondt, det også.
Hva står vi igjen med i vår tid? Ordet som ligger nærmest egen subjektive opplevelse av et stykke kreativt arbeid, er intuisjon. Snakker dette kunstverket til meg? Vekker det følelser? For en kort tid siden, i en bygd i Norge, ble et kunstverk opplevd såpass provoserende at det ble gjort hærverk på det, og det ble siden vedtatt fjernet. Da må det vel være kunst? I alle fall innen denne leserens definisjon? Javisst. Er det kunst. Men er det kunst en liker? Åpenbart ikke.
En implikasjon til denne påstanden, blir at kunstens verste fiende er likegyldigheten. La oss ikke forfatte, male, synge, for tilhørere med tomme blikk. Det er livet for kort til. Slik ble denne anmeldelsen til, i lys av dette blir det følgende gjennomgått.
Forfatteren skriver i et etterord, at diktene skal skape «mentale bilder og tanker hos leseren». I diktet «Ordbilde» kan dette prosjektet leses svært tydelig: «lyst til å dykke/i ordene/skape ordbilder som/figurative malerier/fargesterke». Problemet blir, at nettopp denne trangen til å skape bilder i en annens hode, er sterke føringer fra en forfatter, og at diktet dermed fungerer selvdestruerende, for her er ingen bilder, bare en føring på hvordan diktet skal oppleves, eller rettere, leses.
Likevel er det innimellom dikt som lykkes i akkurat dette, å lage et bilde i leserens hode som leseren kan bruke til å danne nye bilder: «avtrykk av munnen/i den hvite kalde snøen/en tom grop /uten et ord». Her har vi muligheter til å leke frem tolkinger av et spenningsfylt uttrykk, nettopp fordi dette med en åpen (?) munn mot det kalde blir et så sterkt og originalt bilde. Og kanskje litt urovekkende.
Noen av diktene har en nærmest sirkulær form som passer godt for innholdet: «Duene letter/gamle gubber/springer etter/med poser fylt/av brødsmuler/som danser ut/til en sti/fra en fortid/den gang/duene fløy etter». I det gamle Hellas opererte de med et sirkulært tidsbilde, som på mange måter passer bedre for en humanistisk tilnærming til begrepet tid. Alt gjentar seg, som her, i årstidene, men også bildet ‘gamle menn’ vil forsvinne og komme tilbake, igjen og igjen. Slik er det. Slik kan det se ut, slik kan dikt få et uttrykk, om en velger å ikke tolke historien lineært.
A propos gamle Hellas; i et av diktene omtales en ‘gresk symfoni’. Jeg må innrømme at dette skurret godt i ørene. Direkte oversatt blir ‘symfoni’ noe sånt som ‘samlyd’. Men grekerne laget ingen symfonier, det vi vet, de holdt seg til kor og enkle instrument. Symfoniene kom til adskillig seinere, nesten et par tusen år seinere. Er dette pirk? Ja, men diktanalyse er finlesing av svært korte tekster, som bør være korrekte i bruk av, ja nettopp, ordbilder.
Når dette er skrevet, vil jeg også skrive at jeg skulle ønske at det var mer av en friere form, og et mer forløst språk. De sirkulære diktene hvor avslutningen henter inn sin egen begynnelse. De åpne ordbildene uten føringer for leseren. Det er her skriverens stemme blir tydeligst. Mange av disse er underfundige, og byr på nettopp den type undring vi ønsker oss når vi leser.
Å skrive dikt er ikke lett, og en trenger ofte mye tid, både i lineær og sirkulær forstand. For å få dem slik vi vil de skal være, trenger vi også distanse fra eget prosjekt. Jeg tror samlingen som helhet ville skodd seg på dette.
Diktboken er illustrert. Jeg hører nok til dem som synes at dikt for voksne skal stå på egne bein, diktet skal skape sine egne bilder, i leserens hode. Illustrasjoner kan derfor, i verste fall, oppleves som forstyrrende for leseropplevelsen. Jeg har derfor valgt å avstå kommentar på denne delen av utgivelsen.
Hanne Eftedal Brathagen, Speilbilder, innb/illustrert Sigmund Nyberg. LIV Forlag 2016.
bloggdikt 