Ja, jeg innrømmer det. Jeg er blodfan av diktene til Kjetil Granli, særlig de med stemninger fra Dylan. Du er herved advart. Det VIL bli skrevet mye pent om dem. Jeg tror likevel at du kan lese videre, for andre kan også finne noe her, for eksempel «små spindelvev» fra en ungdomstid long gone, på sytti-, åtti- og nittitallet. Vi stopper der. Foreløpig.
Av KirstenB, litteraturviter
Tittelen er lånt fra Bob Dylans Highway 61 Revisited, tidlig Dylan. I denne diktsamlingen er Highway 61 antakelig et utested, som kanskje nå er borte, eller kanskje mangler det bare det åpne taket, der guttene pleide spille? Eller er Highway 61 noe annet? Metafor for et trygt sted bare?
De første diktene handler om å være femten. Uskylden, første gangen han og kameraten blir fersket sjanglende på veien, «han har drikki solo, sa jeg».
Diktene er konsentrerte minnebiter, og ikke alt som huskes er rosenrødt, det er også et oppgjør med valgene en tar. Og noen ganger, særlig når en er seksten, kunne valgene vært bedre:
hvis jeg visste at en skygge
fulgte meg, ville jeg kanskje
valgt annerledes,
men hvem vil ikke være med flokken
og danse til musikk
og få uvirkelige vinger?
Kanskje refererer sistelinjens «uvirkelige vinger» til rus, eller til de syntetiske erfaringene som en som er seksten tror er selve livet. Uvirkelighet, skapt av musikk, stemning, tekstbrokker, slik dette blir brukt gjennom hele diktsamlingen. Ja, slik jeg selv ofte har brukt og lånt fra blant annet Dylan, i egne tekster. Sitatene Granli bruker er for undertegnete noen ganger fremmede, og noen ganger bare så altfor velkjente. Det skader overhodet ikke leseropplevelsen! Og kanskje er disse uvirkelige vingene nettopp det, en stemning av uvirkelighet, som stemmer fra et annet rom. I dette har verken skriveren eller undertegnete noen svar. Og godt er det.
For jeg fikk engang det rådet, ikke bruk tekstsitat i poesi. Etter å ha lest denne samlingen har jeg lyst å spørre: og hvorfor ikke?
Undertoner
Bak de gode stemningene, minnebitene, festingen, musikken, ligger mørke vinteren. Dvale, nummenhet, kulde.
November, desember,
Nesten ikke kontakt med mennesker.
Hele januar
Mareritt hver natt
Jeg gikk så langt inn
Fant ingen vei ut.
Venner, dere går nye veier,
Jeg har byttet rom.
Dette kan leses på så mange måter. Uansett er dette kortet diktet, som har så mye selvinnsikt, slående, enkelt, og en sistelinje som med et stille drønn slenger igjen en dør.
Nye dager.
Siste delen av samlingen handler om, jeg vet ikke, men nærere fortid, kanskje like opp mot nåtid. Diktene er lysere, det skildres stemninger som virker, ja, nesten optimistiske. Kanskje er det den voksnes refleksjon over det som var, og dette som i alle fall jeg kjenner igjen, erkjennelsen av at livet tross alt ikke er det verste man har.
Tryggheten ved å legge år bak seg, epoker i livet bak seg, få alder og forstand, formulert slik:
Vi var ofte frie før
Frie noen ganger senere
Vi er mye friere nå
Så enkelt kan det sies.
Kjetil Granli
Highway 61
Granbar forlag 2017
Heftet
bloggdikt 