Bokomtale: Eg lovar alt eg kan komme på, no

Johannes Eines: Eg lovar alt eg kan komme på no 

 

 

De to første delene greip denne leseren og fikk meg til å tenke, hvordan i alle dager havnet dette på selvpublisering? Jeg skriver dette fordi selvpublisering ikke har noe godt rykte. I alle fall ikke i mine kretser. Desto større ble gleden da jeg begynte lesningen. Diktene står fjellstøtt på egen fot.

 

Av KirstenB, litteraturviter

 

 

Fortellerstemmen, det lyriske jeg, har utviklet et eget og originalt formspråk, med fast og stødig bildebruk, og med mange vakre ordbilder, og særlig i de to første delene. Vi finner også ordbilder som kanskje ikke er så vakre, men som rører en desto mer. Leseren må ha et hjerte av stein og et heller tomt sinn for å ikke bli grepet av tematikken i disse diktene.

 

DEL 1. LANGS VEGEN LEIKAR VINDEN

Tema i første delen er et av våre siste tabu, hvordan elske et barn som er annerledes, og har vi lov å la være?

Skrekkelig, og likevel poetisk om det vi aldri snakker om. Det lyriske ‘eg’ som tegner barnet, gutten som blir født, i smerte og kanskje med skade. For barnet er ikke som andre barn, han har «gudehode», som ingen vil røre ved.

Tematikken er håndtert med lavmælt stemme om det å ha et annerledes barn, at vi må lære å elske og å godkjenne et slikt barn: «mor kler guten i mørk matros/så far skal kjenne han att/som sin eigen son». Slik blir virkningen desto kraftigere, i alle fall på denne leseren.

DEL 2. NATTVINDAUGE.

Dette har jeg valgt å lese som en frittstående fortsettelse. Tema er igjen barn, tegnet av et lyrisk ‘eg’, uttrykt i et, for denne leseren, bilde som kan leses som vakkert, samtidig som ordbruken varsler noe dypt urovekkende: «Den fyrstekomne/liggjande i ei livmor». Disse linjene gav en uggen følelse som bekreftes i følgende sluttlinjer i samme dikt: «huda/dei små neglene/vikla inn i døden».

Det tegnes en lillesøster. Det er en stillhet i denne delen. Det er ord som ikke finner fram, ord som skulle vært sagt, sorg som skulle vært levd ut, uttrykt slik: «Far seier eg er for liten til å romme alt … snart skal vi fylgje lillesøster heim/ og vil svinge med armane når vi går». Her viser dikteren virkelig sitt potensial ved bruken av original og kraftfull bildebruk, i kontrast mellom tema, et barns død, motivet, rusleturen med kjekt svingende armer. Et dagligdags bilde som samtidig viser så mye tilgivelse og aksept, for far og, for betrakteren selv.

Jeg har en gang lest at melankoli er ubearbeidet sorg, og det passer i alle fall i denne delen.  Hendelsene har ikke gått hen uten å etterlate smerte og et savn, av ord, av mangelen på ord: «Snøen har ingen farge/mor mister alle spor». Tilbake står kontrasten til det som kunne ha vært, farger, en vei å gå.

 

DEL 3. ATTGLØYMT FUGL.

Denne delen kan leses som enda et stykke tid, samlivet etter barna som ble borte. Forfatteren bruker motiv fra natur, årstider, fars og mors skikkelser. Denne leseren synes kanskje det er litt vanskelig å se denne delen i sammenheng med de to foregående. Det er også litt vanskelig å få øye på motivet, diktene er mer statiske enn i det foregående. Kanskje kunne penselen vært smalere her, tema fra to foregående deler fulgt tettere opp. Her er tilløp til en dypere behandling, som for eksempel i mors drømmer. Ikke før seint i alderdommen blir hun «lyfta opp på himmelbogen».

 

DEL 4. HAUST.

Forfatteren henter motiv fra blomster, naturen, årstidene. Med dette bygges et tema som handler om lengt, melankoli.

Forfatteren har valgt å bruke rimdikt i flere av versene her. Et vanlig dilemma er at innhold kan gå på bekostning av rimdiktets egne krav til form.  Derfor synes jeg at bruddet med resten av diktene blir unødig stort og går på bekostning av helheten, det helstøpte ved samlingen, og den lavmælte og likevel kraftfylte stemmen som er så tydelig i del 1 og 2. Delvis er diktene her på rim, delvis frie vers, og dette gir et utydelig og litt rotete uttrykk sammenliknet med de første delene av samlingen.

 

I tema finner vi en lengting etter alt som ikke er. Nostalgi, fra gresk hjemlengt, vi kan kalle det barndomslandet. Et rike ingen kommer uskadet fra. Likevel har ‘eg’ lengten tilbake til «Den tid som var». Lengt også etter den evige søvnen, Thanatos, melankoliens gode følgesvenn: «Eg drøymer stundom/ om jorda mi og særleg den/ eg skal kvila i».

Å hente motiv fra naturens årstider er velkjent. I livets høst sier vi, og mener aldrende mennesker. Når vinteren kommer, dør livet. Likevel er ikke denne delen uten håp, naturens sykluser er til for at alt skal starte på nytt, gammelt liv gir næring til spirene, «plant meg så/i di varme/blomsterjord».

 

DEL 5. EG LOVER ALT, EG KAN KOMME PÅ, NO

Motivene i denne delen er mangfoldige: natur, spådommer, huldermann, hender, møter. Tema kan leses som en utdyping av forrige del: høsten som snart skal gå over i vinter. Alt som hører til alderdommen, å gjøre opp status med det og de som har betydd noe i livet: «Eg teiknar dine hender,/nakne/lik ord som kviler i mi hand». Undring over hva som er etterpå: «Møte deg evig».

Sistelinjen i siste diktet her kan godt stå som epitet for hele samlingen: eg lover alt eg kan komme på, no.

 

Noen oppsummerende ord til slutt. Jeg skulle ønske forfatteren hadde fulgt opp tema fra første to, tre deler i hele samlingen og heller brukt mer krefter på å utforske mer av det som ligger i disse. Kontrasten som følger i del fire og fem ødelegger for en helhet, og gir diktsamlingen en noe ujevn kvalitet.

Duras, Tikkanen, Garborg, og enda mange flere, er diktere som har gjort levd liv om til fortellende diktsamlinger, altså med romanens oppbygging, men med diktspråkets form. Denne samlingen ville strukket seg ved å følge deres eksempel.

Ja mer enn det, om samlingens tema og form var strukket tettere sammen, ville den kunne måle krefter med de beste.

 

 

 

Johannes Eines

Eg lovar alt eg kan komme på no

Dikt

2016 Publica forlag

 

 

 

 

Reklame