Liselotte Steinwender
Gjøre seg virkelig
Epos forlag 2015
Jeg har valgt å lese denne boken som ungdomsroman, av grunner som kommer frem i det som følger.
Først og fremst skyldes dette de mange skildringene av narsissistiske ungdommer og da særlig hovedpersonen. Vera strever med lett gjenkjennelige problem, i alle fall for alle som en gang har vært tenåring. Er jeg pen nok, slank nok, liker han meg, hvordan skal jeg få han til å like meg?
Tallrikt er temaet beskrevet, og jeg må innrømme at begynnelsen av boken ble i meste laget; ordrik, det rulles sigaretter, menthol, Gauloise og Prince fiskes opp av lommer og vesker, det røykes og røykes, på kafè og hjemme, uten at denne leseren klarer å se om dette motivet er meningsbærende ut over det å fungere som beskrivelse av ungdommer på, – jeg tipper, åttitallet. Det refereres til musikk. Også denne typisk for tiåret, og kanskje ikke så meningsbærende for folk fra nyere tid? Vi som var ung da, vet jo innmari godt hvem Dire Straits er, men nå? Dette livet til disse som ikke evner se noe utenfor seg selv, kan lett bli kjedelig.
Ja, faktisk synes jeg ikke Veras spiseproblem er så veldig annerledes enn de vi får fremstilt i andre media, ikke før på slutten, det skal jeg komme tilbake til.
Blod, svette og tårer. Det skal koste å skrive noe som rører andre.
Jeg tror romanens første del kunne hatt fordel av å blitt kuttet ned.
Språket er enkelt, stort sett holdt på et handlingsplan, men i en velvillig lesing kan en si at en del av det som skjer, kanskje er ment å bære elementer fra en dypere mening.
Det hender at en roman blir bedre ut over mot slutten, men det er sjelden. Likevel er det akkurat det som skjer under lesningen av denne.
Hovedpersonen detter ut av boblen hun har levd i og må ta standpunkt til hvordan hun skal leve resten av livet. I denne situasjonen konfronteres hun med sin store tenåringskjærlighet, og i dette siste møte skjønner hun forhåpentligvis hva for en selvopptatt pingle han er. Og har vært hele tiden.
Forholdet til mor blir også spennende, skulle ønske det var bygget mer ut. Alle forteller Vera for en grei mor hun har, men leseren får ikke mye å gå på når det gjelder Veras temmelig ambivalente forhold til henne. Det hender til og med en gang at mor i avmakt slår, fordi Vera skjuler så mye for henne:
«Skal du slå meg mer, kanskje? Vær så god, hvis du har glede av det. Det er jo en uselvisk, moderlig ting å gjøre … […] …
Din fordømte, bortskjemte drittunge! Alt jeg har gjort for deg, ofret en virkelig lovende karriere, klart meg alene i alle år og alt jeg får tilbake er dritt, stygge kommentarer og sarkasmer … […].»
I forholdet mor/datter ligger mye stoff som godt kunne vært utforsket nærmere.
Ambivalent er også forholdet til venninner og beskriver kanskje Veras egentlige problem, det å ha varige gode relasjoner. Likevel virker det litt underlig, at hun klarer å beholde en venninne som hun i et tidlig stadium misbrukte og skjelte ut på det verste. Denne venninnen, Tanya, må være en engel.
Men det går galt med Vera. Uten å kunne stoppe den selvdestruktive fremferden mot egen kropp, slår den hardt tilbake. Og med ett står hun tilbake på et punkt lenger bak enn der hun startet og kanskje har hun selv skyld i noe av det vonde som skjer.
Er det håp? Jeg vet ikke. Kanskje kan de kreative evnene hjelpe henne å sette ord på vanskelige ting, det ligger håp der, på de siste sidene. Kanskje var den en slik hendelse som måtte til for at Vera skulle vokse ut av kokongen, bli kvinne. Men skal hun stå løpet ut, må hun antakelig ta imot hjelp mot spiseforstyrrelsene. Det finns ikke verre speil, enn trollspeilet til en anorektiker.
KirstenB