Vi må hjelpe de fattige, sa vi
og tenkte på flokkene av apatiske folk på tv
sittende på tepper og med storøyde barn i fanget
vi så de runde gassfylte magene, de dehydrerte kroppene
gribbene som voktet på byttet
da sendte vi penger med tre tastetrykk
det kostet ikke mer enn noen sekunder av livene våre
men gav oss en god følelse i ukevis
Nå står de på trammen vår
har navn vi aldri har hørt før
og øyne vi ikke vil møte
bloggdikt 