Ved midnatt 6. juni sto vi fint oppstilt ved Lille Lungegårdsvann for å bivåne en konsert utenom det vanlige. I alle fall i følge forhåndsomtalen. Lys, bevegelse og vann skulle sammen gi oss nye estetisk opplevelser, noe vi ikke har hatt maken til før. Konserten ble formidlet via høretelefoner, helt nytt for undertegnete.
Det timelange showet begynte med en heller lang introduksjon av Sven Sören Beyer. Skal jeg være ærlig, hang jeg meg mest opp i at han sa at vi som sto ved Busstasjonenden på vannet, langt fra ville ha samme konsertopplevelse som de som sto på festplassen. Ok, too late. Vi hadde allerede sirklet hele langsiden for å finne ledig plass så dette var informasjon vi kunne klart oss uten, ettersom det var for seint å bytte. Igjen.
Oki, vi sto nærmest til windsurferbrettene som ble lost ut på vannet, pyntet med grønt løv og lyssatt med lysampuller, gav de et vakkert inntrykk, på avstand. Og de padlet, og de sto med vinden, padlet igjen. Hvor skal de, tenkte undertegnete, når skal noe skje? En båt nærmer seg fra den andre bredden, gir assosiasjoner til en brudeferd en gang, musikken understreket dette, nasjonalromantikk fra Grieg. Hvor skal de hen, hvor er bruden? Felespilleren? Ikke der. Enda et stykke tid, så løsnet de fortøyningene til den svære ballonglignende saken i vår ende av vannet. Opp fra toppen kommer en danser, strekker sine armer grasiøst i alle retninger, igjen og igjen, hun har nok svært sterke armer, tenkte jeg da, siden jeg vet at det koster å holde sine armer rett ut, og i bevegelse så lenge av gangen. Nå skjer det nok noe snart, tenkte jeg, enda en gang. Men armene fortsatte å strekkes, buktes, gli over presenningen, til den plutselig ble frigjort og ble lagt ned. Naj, naj, tenkte jeg da. Et uttrykk som har blitt stående i familien etter at to livstrøtte og blaserte tenåringsjenter ødela hele fyrverkeriesansen for oss engang i Køben ved å hele tiden utbryte naj, naj, helt uten entusiasme men med desto mer ironi. De hadde nok sett det før. Mange ganger. Naj, naj.
Kanskje er det jeg som er blasert. Kanskje var forventningene for høye. I ettertid tenker jeg at dette var en forestilling med gode intensjoner, men svært så uferdige idèer. Det kunne blitt bra, men det maktet aldri ta av og føre sine tilskuere opp og inn i de vakre omgivelsene som faktisk er en kjempefin kulisse verdig noe større og mektigere enn det som ble fremført. Griegs musikk svikter aldri, heller ikke i natt. Men nettopp fordi det ligger så mye i den, har den kunnet bidra til et hav med sterke fine bilder. Folkemusikkdansere, lyssatt på digre flytende scener, en ordentlig brudebåt, hvorfor ikke? Akrobater, med livsfarlige stunt og med lyset som understrekende faktor. Think big!
Åja, for det glemte jeg nevne. Rundt hele Lungegården var det lyskaster som hele tiden skiftet fokus og farger. Naj, naj.
Midnight Reflection – A Silent Concert
Sven Sören Beyer kunstnerisk ledelse, konsept og lysdesign
Björn Hermann lysdesign
Lydia Klement koreografi
Pedro Richter kostymer og scenografi
Frieder Weiss softwarekunst
Ellen Wölk prosjektledelse
Urpremiere bestilt av Festspillene i Bergen.
En samproduksjon mellom Festspillene i Bergen og phase7.
Bergen Filharmoniske Orkester
Andrew Manze dirigent
Peter Herresthal fiolin
Jakob Kullberg cello
Ronald Brautigam piano
PER NØRGÅRD (1932–)
Three Nocturnal Movements
For fiolin, cello og kammerorkester
Basert på Remembering Child for bratsj og kammerorkester, og skisser til nocturner
Urfremføring, bestilt av Festspillene i Bergen.
EDVARD GRIEG (1843–1907)
Pianokonsert i a-moll, «a-mollkonserten», op. 16
bloggdikt 