Jeg har nå lest alle tre bøkene i triologien. Hver bok med stigende interesse, hvordan skal du ringe inn dette, da, Carl Frode Tiller?
Første bok er bygget på et spennende konsept. Hovedpersonen, David, husker ikke noe fra livet sitt og ber via en avisannonse folk som kjenner han, om å sende brev der de forteller det de vet om han.
En glimrende ramme for spennende fortellinger, der de som skriver inn, like mye sirkles inn i historien, som de brevene de også har satt seg ned for å skrive. Det er mørkt, det er dystert, og ofte er fortellingene like mye miniromaner om bipersonenes liv,, som de handler om livet til David. De bekrefter ordet om at alle menneskers liv er spennende romanfortellinger, om en skrev dem ned. Ja, sant, det.
Hver historie, hver aktør som dukker opp i denne fortellermosaikken, er også med på å gi hovedfortellingen om David spenn, energi og en egen framdrift som minner om gammeldagse landeveier, der veien går i tilsyneltende unødvendige svinger, følger terrenget, og du ikke aner hva som befinner seg bak neste bakketopp. Kort sagt, om her og en av de som er med i disse bøkene, vekkes nysgjerrigheten, og jeg skulle gjerne lest mer om dem.
Samtidig blir bildet hver av disse historiene danner om David, så sprikendene at det grenser til det sjølmotsigende. Men bare nesten. David blir smidd til en fyr som som har flere fjes og flere roller, og utrolig mange sider ved personligheten sin etter hvor han befinner seg i livet, eller i verden. Han er likevel ganske troverdig, Fordi det bor så mange sider i han, minner han oss smertelig om oss sjøl, hadde jeg nesten sagt. Eller jeg skrev det.
Det blir svære sirkler og mange frynser å nøste opp. De fleste i bøkene møter vi bare en gang. Davids bilde og selvbilde bygges opp og rives ned, flere ganger. Jeg er ikke sikker på om jeg liker han, på bakgrunn av noe av det jeg vet om han. Jeg er ikke sikker på om jeg misliker han, heller, på grunn av alt det andre jeg vet…
Det jeg derimot med en viss sikkerhet kan si, er at slutten er fin, kanskje for fin. Kanskje rider de bølgene i en velbygget Saga Princess på vei mot et moderne fiskeeventyr, der prinsessen viser seg å være ekte. Jeg vil ikke røpe og ødelegge for nye lesere, men bare til slutt stille spørsmålet: er det så greit, så enkelt, skal vi alle til slutt finne gullgryten ved foten av regnbuen og der slutter det hele…for noen er det kanskje sånn. For de fleste av oss, dessverre, nei.
Men likevel, for språk,- flott nynorsk, oppbygging, – genial og virkningsfull, troverdige og spennende personer, psyologisk innsikt, osv osv osv. Alle bøkene har høy kvalitet og er noe av det beste jeg har lest på flere år. Oppsummert:
gi nå mannen Nordisk Råds litteraturpris! Det har han fortjent.
Carl Frode Tiller: Innsirkling 1 – 3. Aschehoug Forlag 2007 – 2014
bloggdikt 