Jeg skriver!

Jeg skriver når jeg er glad, jeg skriver når jeg er trist. Jeg skriver når jeg har noe å feire og når jeg har noe å glemme. Jeg skriver frem duggdråper og måneskinn og noen ganger en vintervind.

Jeg skriver om troll! Lar ordene lyse som lykter, som trenger inn i de stirrende øynene. Da sprekker trollet og alle kan gå rolig til sengs.

Jeg skriver om kjærlighet, om ørsmå fingre som famler luftlett over dynen, eller hun som vender hver kvist en vårkveld, for å finne igjen.

Jeg skriver om våren. Om ugress, luking og plantevern. Jeg skrev en gang om en som gikk seg vill i en rododendronbusk, men det er jo bare tull. Eller egentlig ikke.

Jeg skriver om kister og kalde hender. Om flokker av folk på vei inn i tåkeheimen, noen som en gang sto meg nær glir bort, mens savnet står fjellstøtt tilbake.

Noen ganger stabler ord og linjer seg oppå hverandre og det jeg tok fram i sted, har mistet alt liv og all kraft. Jeg skriver til en usynlig leser og ler når hun ler, og blir lei meg, når hun snur seg etter fjernkontrollen.

For jeg skriver til deg. Det buldrer i demninger og sildrer i vårregn og markene blir grønne og siden brunet av sol. Jeg har funnet nøkkelen, jeg gir nye navn til alt du trodde var velkjent. Jeg kan få deg til å gråte, kjære ukjente venn. Men ikke uten at jeg har grått selv.

Noen ganger treffer jeg folk jeg aldri har kjent. Jeg gir dem navn, historie og ord å si, og de forteller meg ting jeg aldri før har tenkt over. De viser meg bilder og jeg skriver, skriver, fort, for å få det ned, alt sammen. Siden tørker de opp som papirdukker og jeg samler dem i ryddige avsnitt til en ferdig tekst. Men de våkner til liv, hver gang noen leser teksten. Det er trolldom, det er magi, det er vidunderlig.

Derfor skriver jeg, slik lever jeg.