Jeg er med i en lesegruppe, og vi bestemte oss for å lese første bind i Nordisk råds litteraturprisvinner 2013. Denne er første bind i en triologi skrevet av Jôn Kalman Stefansson fra Island. Island! Et reisemål som står, eller sto, høyt oppe på min personlige liste over «must see».
Men det var lite av jettegryter, varme kilder og blå laguner i denne boken. Til gjengjeld var det mye hav, mye uvær, kulde som tok livet av folk. Hele familier blir utslettet i dette episke dramaet som foregår en gang på den tiden seilskutene måtte vike for dampskip.
Det er mye vondt blant folk i disse bøkene, og særlig i siste bind frykter vi at det vonde skal overta makten for godt. Stefansson skriver flere ganger om menneskenes vondskap. En vondskap som ligger latent i alle mennesker og som løfter sitt stygge hode når mennesket får makt og anledning.
En skildring av en fyllefest i et vertshus fungerer på ypperlig vis som illustrasjon for maktmisbruket og det vonde folk i overposisjon kan gjøre mot dem under seg, i det lille og barske samfunnet «Plassen». Her er scener som er så rå og brutale at de er vonde å lese.
Men det finnes håp. Vi må ikke ta håpet fra gjennomsnittsmennesket, omdikter jeg, fritt etter Ibsen, og i siste boken bryter tilslutt noen solstråler en ellers blåsvart stormfull himmel. Det var bra og det var på tide.For det finnes gode folk i alle lag og i alle samfunn. Jeg hadde ellers kommet til å liste boken FØR Amalie Skrams festlige triologi Hellemyrsfolket, som i denne sammenhengen kunne fremstått som reine komedien, med det unntaket at i hennes bøker er det arv og miljø som gjør personene hennes til slike stakkarer. Det finnes godt og vondt i oss alle, vi kan selv velge hvilke deler av det menneskelige stoffet i oss vi ønsker å ta fram.
Utgått fra Press Pocket 2013
bloggdikt 