Lofoten luftlinje

Det siste jeg såg da båten seig utover, var de spisse toppene på Lofotfjella. De stod så stille og skygget for sommerhimmelen slik de har gjort så lenge folk har levd

De trenger ikke skape seg til, de er store nok i seg sjøl. De bare er.

Hånden din ble klissete, den nådde inn et sted der bare en sjuårig hånd kan nå og du strevde med å tørke vekk smøreolje, det tok tid, såpe og klut, og da du kom opp igjen, var fjella borte

Det var mye som gled bort bak lofotveggen

Det var ikke bare de irrgrønne markene eller de rødmalte fiskeværene og kaia med ange av tjære og salt sjø. Det var de lange grunnene, den kvite sanden, og vassingen i sjø som var så iskald at beina ble borte og ikke ville bære deg. Måsen som stupdykker tett ved øret ditt

en voksen stemme som sier, de e’kje farlig, du ska berre ikke bry dæ, ho ha reir

Og over alt dette, fjellene, en trolltanngard med råtne tenner, brattere enn alt bratt, spissere enn alt spisst, for langt borte for en liten fot, men likevel satt du ved vinduet og drømte om å sitte overskrevs på toppen. Uten å dette ned. Og fjellene hørte deg, tok deg med, løftet deg opp på den smaleste spissen og lånte deg sin mektige kraft

En gang fikk du være fjellet og fjellet sang i deg, formet ord du ennå bruker, om alt slitet på havet, storm som tok med seg folk og hus men også om grønnere gress, havørn som kviler i fjæren og veiene dine er alltid de samme, kvit grus med spor etter tyngde på hver side og en stripe grønt gress på midten

Hurtigruten tok deg vekk fra alt dette

der var gjester som gikk i tweed og snakket med ord du ikke forsto

lukter du aldri før hadde kjent

natt og dag, fra sitt nederste dyp, grumlet hurtigruten taktfast mot en fremtid som ikke var mulig å fatte

den tok noe fra deg likevel, ble den første sorgen over et sted som siden bare dukket opp i lengslene dine. Men

Lofotfjellene fikk du jo alltids se igjen, på litografiet som hang i gangen der du bodde

siden stadig oftere på tv

De er blitt verdens eiendom, de fjellene der

Men for å høre ordene, kjenne kraften, synge som fjellet, må du sitte ved vinduet, dag etter dag, i storm og stille, gjennom midnattsol og mørketid og drømme deg opp på den høyeste toppen

Og dette vet du, de skal stå der lenge enda. Lenge etter at vi er borte

Reklame

En tanke om “Lofoten luftlinje

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: