Vindbåren

Ikke noe er verre enn vindstille

En gang da du var ung bar

vinden deg bort fra trange byfjell

opp mot enda trangere fjell, skarpere, spissere,

Der tanke og ord slår tilbake som ekko

fra alt liv som har vært levd

 

Tok du inn over deg landskapet

Skapte du selv din egen tid, nye liv,

En barneflokk under midnattsolen

mens dønningene bortenfor fjellfoten ruller mot horisonten

uendelig, som språket, ordene du delte med oss

 

men det blåste også stormer,

reiv deg opp med røttene og sendte deg av sted på ny

du seilte med vinden, alltid på vei

alltid i endring

noen dager en mild bris, mjuk som poesi

kvinner som holdt sine åpne armer mot deg

 

siden drev du over havene, mot ukjente land og nye erfaringer

det var dette som var ditt liv

reisene, alltid i bevegelse,

alltid i språket, alltid med en horisont som flyttet seg dess lenger du dro

 

 

siden stilnet vinden og for deg

fantes det ikke noe verre enn vindstille

Med den kommer tåken

du skjelnet knapt land eller strand

eller de som sto deg nærmest

Men minnet vårt er skånsomt, bevarende

du gav oss språket og ordene til å beskrive alt dette med

Best kan jeg huske junikvelder

et lite drag i luften

trekkspillet

en blå silhuett under bjørketreet

pipen i munnviken

tonene som gir liv til det stille sommernattslyset

 

Reklame