Dette må innrømmes først. En har hatt fordommer. Fordommer fordi Linn er en datter, og ikke av hvem som helst, men av selveste LIV. Så da hun for noen år siden gav ut sin første bok, tenkte en, med alle fordommene inntakt, at javel. Sånn er det. Datter av kjendis og du er automatisk utgivelsesverdig. Da min veileder foreslo at jeg kunne skrive om henne som hovedfagsoppgave, tror jeg ikke engang jeg svarte…huff. Siden ble en med i Amalie Skram – selskapet, og oppdaget at samme Linn faktisk har mottatt den årlige prisen for forfatterskap. Javel?
I følge hermeneutisk teori, skal en nyorientere seg når en får ny kunnskap, ny informasjon om noe en har dannet seg en mening om. Dette er nemlig teorien om fordommer, ekte og sann kunnskap, og hvordan en skal reorientere seg og reparere eget verdensbilde når dette skjer.Siden jeg nå engang har dette seminaret, fant jeg ut at jeg måtte lese Et velsignet barn.
Boken gav meg bakoversveis. Flere nye uetablerte synspunkt enn jeg trodde var mulig. Jeg kan ikke engang gjøre skikkelig rede for hva den handler om, det er så mange lag av fortellergrep i den. Du får heller lese den selv, og setter stor pris på innspill angående tematikken her…
Så da jeg nå ble lurt inn i bokklubben igjen, var valget lett. Det dyrebare. Og jeg blir hektet igjen. På handlingsplanet dreier det seg om en familie på fire, mor, far, to døtre, og mors mor, som bor i en sveitservilla i en kystkommune nær en storby. Alle driver meg ting de ikke deler med de andre, dels fordi de ikke kan (utroskap, gammelt nag, fantestykker, osv), dels fordi personene nærmest lever sammen som satelitter i faste baner som aldri kan komme hverandre nærmere. Eller kan de? Flere ganger forsøker personene å nærme seg andre i kretsen. Det stopper som regel opp ved gammelt nag, følelser som kommer i veien for nærhet i nåtiden.
Boken er melankolsk, tragisk, og ja, til tider ganske vittig. Ufrivillig, kanskje, for stakkars far, som er forfatter og lider av ekstrem skrivetørke og alt dette fører med seg, på så mange vis… men boken er også dypt alvorlig.
Som den første boken nevnt, er det flere lag her, flere tema, og masse stoff til ettertanke. Det er vanskelig å plukke ut ett, men ut fra bokens avslutning tenker jeg at ett viktig tema er at folk må lære seg å snakke sammen. Mange av hemmelighetene folkene i boken bærer på, mister sin kraft og magi når de blir dratt opp i lyset.
Ullmann har heller ikke falt for grepet med å la masse uoppløste knuter henge der når vi har lest siste side. Hvem snakker jeg om nå? Jo, for eksempel Tove Nilsens siste bok, eller den koreanske forfatteren bak ‘Ta vare på mamma’.
Dette ser ut til å være en trend i tiden, og en undres om det skyldes at forfatterne har knytt knutene så hardt at de ikke helt vet åssen de skal få dem opp igjen? Vel, Ullmann tar ut alt, og dermed slipper en å sitte igjen og dikte videre på en mulig løsning. Noen vil kanskje innvende at alt ikke har løsninger, eller at leseren selv kan utfordres. Ikke enig i dette. Dersom leserne ikke presenteres for en sannsynlig slutt, eller løsning på plottene, – i alle fall noen av dem, trenger en da forfattere? Det er ikke dermed sagt av familien danser ut på blomsterengen i skjønn forståelse og skinnende nye liv ventende over åskanten. De har nok å stri med som det er. Men mulige løsninger skimtes, og det er her leseren kan dikte videre…og kanskje ønske seg en oppfølger?
Ærbødigst, som relativt nytt medlem av Linns fanklubb, anbefaler denne til de som begynner bli leie av såkalt dekonstruktiv tekst.
bloggdikt 