Inspirasjon

Du spurte hva som gir meg inspirasjon?

Jeg svarer heller, hva er det som får ordene til å leve?

 

Myke skyer langt, langt nede, under en flyvinge.  Svevedans over solmyke bomullsvidder.

Glasskårene som strøddes på veien jeg skulle gå. Barfotvandring.

Hva er det som gir ordet liv?

De sprø ringletonene fra en blåklokke.

Lukten av en utsprunget vinterrose

Lyden av tørkete erter som triller over kjøkkengulvet

De varme hendene til en kjær venn, hud.

Orgelbruset fra en iskald kirke. Tom

 

Han der på gaten, som har fin hårsveis, men blikket i asfalten.

Smilet som brister hos henne som ordner teppet rundt sitt dødssyke barn

De mjuke øynene til en sultende

Det finnes mennesker som slår.  Som skyggebilder på veggene hjemsøker de sjelen din.

Det finnes mennesker som legger en kjærlig arm rundt skuldrene dine på fredagskvelden, når alle ting skal hvile ut.  Disse lagrer du, i bakhodet, til dager da ingen andre armer er nær deg.

 

Lever de?

Er de sanne?

 

Noen ganger er det monstre i avgrunnen. Med vidåpne munner glefser de etter et stykke hud. De venter på fallet.

Angsten, angsten i en natt der bare stjernene gir lys og det svarte rommet over, er uendelig skremmende.

Roen, roen i et panorama, der lysene fra andre siden av fjorden ligger som stjerner på svart velur og speiler selve natten.

Det er mer.

Det er generasjonene, mødrene, blodsbåndene. Brudebuketten i glass og ramme.

Håpet og sviket, troen på at det skal gå godt til slutt. Alt dette, og uendelig mye mer, er det som gir inspirasjon. Men,

Du burde også spørre, hva er det som får ordene dine til å dø?

En rygg som vender, et blikk som viker, en gest som sier det ordene ikke tør. Og enda kan det være verre.

Stemmen som sier, mhm, nede fra avisen den dagen du skrev din første poesi.  Stemmen som sier, ikke nå, jeg har ikke tid, når du vil dele de innerste tankene, følelsene, alt du står for og alt du har gjort helt til nå.

Stemmene utenfra som sier, det er ikke godt nok, vi har hørt det før, glem det og gjør noe annet.  Noe bra.

Da er det ikke mer.  Da dør ordene, sjelen og friheten. Da ligger du som en forbrent fugl Fønix og venter på at vingene dine skal heles, løftes, sveve, opp mot bomullskyene, eller ned mot avgrunnene, når dagen engang begynner på nytt. Da skal du snappe med deg nye ord, nye bilder, som du vil vise frem for allverden. Det er dette som er liv, det er dette som er viktig.

Lukten av en blåklokke. Lyden av en vinterrose som springer ut.

Alt dette du har du sett, alt dette du vil dele.

 

 

Publisert i Stemmer, 2010

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: