Han tok en brennende vedski ut av ovnen og holdt den foran seg. Slik slapp han fra forfølgerne og tok fatt på den lange veien mot grensen og over til dem de fortalte var fienden. En dag sto han i Arkhangelsk og stirret ut over det frosne havet. Han traff en kvinne der, hun bar ikke noe navn. Hun var en flyktning som han selv, men av fremmed blod, pomorslekt. Siden tenkte han bare på henne som Den russiske kvinnen.
Da han måtte videre gråt hun. Han ventet derfor til mørket snek seg over alle skygger før han dro. Siden kunne han ikke glemme henne, selv uten å kunne hennes navn.
Han hadde tatt seg helt fra Kirkenes til denne byen ved ishavet, men han visste han måtte videre. Helt ned til Svartehavet der han måtte finne nøkkelen som kunne få ham hjem.
Denne historien er ikke min, men måtte skrive den ned, siden jeg syntes den var fascinerende. Rett til pc-en for ikke å glemme noe.
bloggdikt 
Som vaskeseddelen på en roman…en ide?