brune akkorder fra pianoet
hun snur de visnete kronbladene mot lyset
scenen og
de rullende skuldrene, og nakkene som nikker og nikker
og han er der
synger ut sin sorg, som om
det var saksofonen som ikke har tålt livet, sprukket og delt tonene inn på nytt
Engang et kvistværelse uten innlagt vann eller do
det var et annet liv de levde da
på kneipbrødskiver med bringebærsyltetøy
og tango for to over fortauene midt på natten
hun synger ikke nå
ingen synger nå
bare saksofonen klager melodiøst vakkert
til hodene, nakkene som nikker, ruller
Hun ruller seg en røyk og lar hendene vise hvor opptatt hun er
hvor mye viktigere det er å røyke
fortiden er for langt borte
til å bli til noe nå
bloggdikt 