Jeg bruker sjalet ditt til å vinke farvel
Jeg lar vinden løfte det som et flagg, eller en fane
mot en falmende halvmåne
jeg ser smilet ditt, håret, det snor seg nedover ryggen
det er vakkert, når vindene varsomt frigjør fletten din
mot en annen himmel
forsiktig tar jeg korset ut av hånden din
jeg legger det til hvile på bakken
jeg lar ungene hoppe paradis på det,
en perfekt vinkel for en jordisk himmel
og jeg ler når jeg hører barna le
jeg åpner den lille røde boken din
jeg leser ordene høyt for deg
skrevet av en vismann som også var morder
jeg spør om du husker massakrene, hodeskallene,
stillheten etterpå, da giganter brakte mot asfalten
i døde byer
du smiler og sier at du endelig kan høre musikken
og at alle språk flyter gjennom kroppen din
det er ikke for seint enda, smiler du og
rekker meg en rosenkrans
varsomt plukker vi av alle perlene
og gir dem tilbake til
Jorden
bloggdikt 