Mellomspill

Hun retter opp nakken og ser seg forvirret rundt. De har lagt bak seg mange mil og den taktfaste, suggerende duvingen fra vognsettene har hatt henne fanget i en transelignende døs . Men nå står toget stille og mangelen på bevegelse blir nesten like overveldende som den stille støyen fra i sted.

Utenfor ruten brer det seg enorme sletter med det grønneste gresset hun har sett.  Overalt ser hun bladgrønne trær, de står på rekker og er antakelig plantet for lenge siden, for å hindre vindens frie herjing med støv og sand.  Andre steder ser hun små klynger, rognetrær, bjørk og en og annen eik. Hun kan se at de er eldgamle, stammene og greinene er dekket av grå mose, det henger som skjegg på en grånende hake.  Helt til høyre i ruten kan hun skimte et vann der lange siv vokser ned i vannet, det er så fredelig og så perfekt at det ligner en kulisse. Likevel er det tiltalende, vakkert på en underlig tidløs måte.

Toget står og puster, venter de på noen? Hun vet det ikke, men lar øynene gli over de frodige velstelte markene, til de fester seg ved en gammel grusvei.  På begge sider er det plantet høye popler, og hun forestiller seg karjoler som knaser over grusen i en annen tid, på vei opp alléen til en tenkt herregård.

Da ser hun også en prikk i det sollyse himmelblå, den vokser like fort som den synker, er det en fugl? Etter en stund kan hun skjelne fargen, den er blendende hvit. Prikken får form, og ettersom den daler så hurtig mot jorden skjønner hun at det er altfor stort til å være en fugl. Nærmere. Den får fire bein og et hode, og med ett står den på bakken og hun ser at det er en hest! Nei, en enhjørning! Hun smiler forundret til de andre i kupèen, som for å få bekreftelse, ha noen å dele dette utrolige synet med, men ingen ser i hennes retning. Det er ingen som ser ut vinduet.

Hesten står midt på jordet, nervøst trippende og den bærer en passasjer på ryggen. Hun legger hodet mot ruten for å se bedre, og med ett reiser håret på armene seg idet hun kjenner igjen skikkelsen som sitter overskrevs på ryggen. Det er hennes egen mor! Ikke slik hun var da hun levde, men slik hun var, lenge før hun ble mor og før Siren selv var født. Slik hun så ut på bilder i gamle fotoalbum. Den unge kvinnen på hesten hypper lett med knærne mot flankene, og de kommer nærmere. Siren stirrer så hun får tårer i øynene.  Herregud, mor! Jeg har savnet deg så fælt!

Nå er de så nærme at hun tydelig ser hornet som hesten har midt i pannen og at hennes mor sitter på hesteryggen og smiler, rett inn kupevinduet, rett inn i hennes egne vidåpne fuktige øyne.

–          Hvorfor er mor kommet nå, tenker hun. – Mor, du døde for flere år siden, hvorfor er du så usannsynlig ung, og ridende på en hvit enhjørning?

Igjen lar hun blikket søke de andre passasjerene, men ingen ser ut til å ta notis av utsikten fra togvinduet.  Har de alle blitt blinde? Stillheten er total.  Mors øyne holder hennes egne fast, smilet hennes kommer langt borte fra.  Det fyller Siren med vemod, og merd ett er landskapet utenfor forvandlet fra et vårbilde, til vakre høstfarger som lyses opp av en lav sol. Siren sitter klistret med pannen mot den kalde ruten. Den unge kvinnen, som er hennes mor, rekker ut en hånd mot henne, som om hun vil ta imot hennes, når Siren om litt skyver opp vinduet og stiger ut.

Ulike krefter sliter i henne, den ene vil reise seg og åpne vinduet for de to der ute, mens den andre vil vekk, bort, fra noe som skremmer henne, i all sin fremmedhet med alt hun til nå har opplevd.  Hennes mor, den unge kvinnen på hesten, åpner leppene og former et ord. ’Kom’, kan det være, eller ”velkommen”.   Hun har savnet sin mor så fryktelig, det er så masse hun ville ha fortalt henne. Om hvor glad hun var i henne og aldri fikk sagt det, om fars taushet, om den tomme plassen ved spisebordet alle julekveldene som har vært. Men skal hun gjøre det? Nå?

Hva vil de? Før hun egentlig har tenkt over det, har hun i èn rask bevegelse likevel reist seg. Men i stedet for å åpne vinduet, trekker hun ned rullegardinen med et hardt smell. Hvorfor gjorde jeg det? Hun vet det ikke, men likevel føles det bra. Det er som om hun har lyttet til en stemme som ikke er der. En stemme som vil henne vel. Hun synker tilbake i setet, utmattet som etter en hard påkjenning. Snart vil vel toget begynne å gå igjen? Snart vil de grønne slettene duve forbi, hjulene vil spille taktfast og monotont, gynge henne varsomt tilbake til døsen, til hun til slutt er hjemme i byen der far venter med kvelsmaten. Snart.

–          O         –

Togvinduenes kvadrater lyser betryggende og lunt i den kjølige vinternatten, som om ingen ting var skjedd, som om avsporingen bare var et midlertidig melllomspill. Silhuettene fra folk som er kommet til, står frem som svarte skygger i det gule lyset fra togvinduene. Bare ett av dem er trukket for.

Oransje vernevester fanger lys fra en blinkende ambulanse, og kastes isblått mot de massive betongpilarene under jernbanebroen. Det får dem til å ligne stiliserte brefjell.  Fire, fem mennesker har krøpet ut av bilene sine og står tause med grå ullpledd tullet rundt kroppen. I tussmørket kan de høre det gjennomtrengende hvinet fra utrykningsbiler som er på vei. Bortsett fra dette, er det merkelig stille.

Operasjonslederen går rundt blant dem alle. Han er tross alt lettet. En kollisjon på dette tettbygde forstedet kunne ha gått verre, mye verre.  Han snakker til en mann i svart uniform.

–          Vet du hvor mange passasjerer det var på toget?

–          Nei, men vi jobber med det. Det var ikke fullt, legger mannen til

–          Når kan vi komme oss inn i toget, tror du?

–          Næh, det er vel ikke lenge nå. Karene med brenneren rigger seg til der borte, du ser

–          Ikke lenge til, gjentar han for seg selv og blir stående litt. Blikket glir mot det nedrullete gardinet foran ett av vinduene. Distrè, og fordi han er en ordensmann, legger han merke til, at det gir asymmetri, det bryter med en lang ubrutt rekke av gule opplyste vindusfirkanter.

Reklame